Innlegg merkte med ‘WWI’

A story from Major Sir. Hubert Young«s book The Independent Arab (published 1933). In 1918, during the days of the Arab Revolt, Major Young sets out on a reconnaissance from the confines of Aqaba towards the Hijaz Railway. On their way lay the grazing grounds of the bedouin tribe Beni Atiya. For them to travel comfortable and safe the head of the tribe, Matlaq al-Jumaan, travelled with them. He was apparently «such a tiny little man», but he told great stories:

Matlaq had one mysterious story of a place called Gareya, which apperently lay quite close to the place for which the party were making. One of his tribe, he said, had found himself one day in Al Qahireh (Cairo). An English Qonsulos came up to him in the suq and said, «Oh! brother, art thou of the brave Beni Atiya?»

He said, «I am.»

«Knowest thou Al Gareya, the ruined city in the mountains, eight hours» journey from the iron way?»

«Yea, by God, I know it.»

«Take then this paper. Burn it on a flat stone which thou wilt find outside the great gate in the rock that no man has ever seen to open. Beat thrice upon the gate and it will open before thee. Within sits a huge negro of stone, his hands upon his knees. Fear him not, but walk boldly past him and thou shalt find treasure heaped within beyond all counting. Take from it what thou wilt for thyself, and return to me here upon a day to tell me what has befallen.»

Half doubting, the herd returned to his home, but when next he passed Gareya he bethought him of the English Qonsulos, and fished out the magic paper from his saddle-back. He burnt it upon the flat stone and rapped thrice on the great stone door, which swung open to his knock, and he saw within the giant statue glaring at him from the gloom. Moved by unreasoning terror he fled to his camel, and rode away as if the devil were after him. The door clanged to behind him, and was never opened since.

I am not quite sure what the morale of the story is supposed to be, and neither Young nor Matlaq offer an explanation, but I found it interesting. You’ll find the story on page 158-159 in Young’s book.

At 11 am today it was exactly 90 years since the end of the war that was supposed to end all wars, namely the First World War. The war resulted, among other things, in the fall of the Ottoman Empire and the creation of the Middle East as we know it today. The War to End All Wars lead to a Peace to End All Peace. In commemoration of the war I post this poem by John McCrae:

In Flanders Fields

In Flanders fields, the poppies blow
Between the crosses, row on row,
That mark our place; and in the sky
The larks, still bravely singing, fly
Scarce heard amid the guns below…
We are the Dead. Short days ago
We lived, felt dawn, saw sunset glow,
Loved, and were loved, and now we lie
In Flanders fields…
Take up our quarrel with the foe:
To you from failing hands we throw
The torch; be yours to hold it high.
If ye break faith with us who die
We shall not sleep, though poppies grow
In Flanders fields…

In Robert Ryan’s newest book, Empire of Sand, he takes us back to the Middle East during the First World War. Ryan’s main protagonist is the legendary Thomas Edward Lawrence, better known as Lawrence of Arabia. The main focus of the story centers around the year 1915, before the Arab Revolt of 1916 and Lawrence’s fame, and shifts mainly between Cairo and Persia. In Cairo you have Lawrence the map maker and in Persia you have his German counterpart and lookalike Wilhelm Wassmuss (short, blond, blue eyes, etc.).

The book is a work of fiction, but most of the characters are real. It seems that Ryan could not resist adding a number of colourful characters to his story, one of these being Gertrude Bell. Even Harry St. John Philby makes a small guest appearance where he makes Lawrence annoyed by claiming that Ibn Saud is the right man to bet on, not Sharif Hussein.

The book is good and very entertaining, but I keep asking myself where the story is going and how interesting it really was. Ryan’s portrayal of the characters is very good together with his descriptions. You get sucked into his fictitious world which seems very real. My main problem with the book is the story on a whole. Ryan blends fact and fiction skilfully, but for me it seems a bit anti climatic. The story keeps growing and you expect a big showoff that never really comes.

Ryan’s book is worth a read, mostly because of his portrayal of Lawrence and his surroundings, but I would rather recommend James Barr«s non-fiction book Setting the Desert on Fire. It is very interesting and at the same time as exciting as a work of fiction.

Jordan Times skriv 17. april at Jordan, Syria og Saudi-Arabia har vorte samde om å gjennomføre ei sams studie for å sjå om det er mogleg å  ta i bruk Hijaz-jarnbana att. I følgje avisa skal studia utførast i løpet av dei neste vekene. Avtalen kom som ei følgje av eit møte onsdag mellom dei tre statane sine transportministrar der temaet var jarnbanesamband. Jordan sin transportminister Alaa Batayneh fortel at jarnabana er gamal og utdatert og at den difor må reparerast for å nå opp til internasjonale jarnebanestandardar.

Hijaz-jarnbana vart bygd av Det osmanske riket i 1908 og gjekk frå Damaskus til Medina. Jarnbana vart i stor grad øydelagd under den første verdskrigen av dei allierte. T. E. Lawrence (av Arabia) saman med sine arabiske allierte sprengde fleire tunnelar, bruer og tog for å isolere dei osmanske styrkane som var stasjonert i Medina. Etter krigen vart berre delar av jarnbana gjenoppbygd og då i hovudsak for godstransport.

I følgje Batayneh er bana framleis i bruk mellom Amman og Damaskus og transporterar passasjerar og gods mellom desse. Dette skal vere ein langsam og ukomfortabel tur der ein i tillegg må bytte tog ved den syrisk-jordanske grensa. Taxi mellom Damaskurs og Amman er førebels enklare, meir komfortabelt og mykje raskare.

Batayneh la i tillegg til at Irak sannsynlegvis vil ta opp ideen om eit jarnbanesamband med Jordan og Syria. Eit slikt jarnbanesamband er foreslått før og var med på å forme grensene i det moderne Midtausten. Ei jarnbane mellom Bagdad og Haifa var ein del av Storbritannia sin store draum om ei jarnbane frå Calais til Calcutta på byrjinga av 1900-talet. Jarnbana vart aldri bygd, men ideen om den var ein av grunnane til at Jordan har ei grense mot Irak og at Haifa og Akko ligg i Nord-Israel i staden for Libanon. Meir om den kan du lese i «Jarnbaner og engelske beduinstammar» og «The Hijaz Train Station«.

Personleg vonar eg at denne historiske jarnbana skal få eit nytt liv, men som mange andre foreslåtte prosjekt i Midtausten bør det takast med i klype salt. Det store prosjektet med å byggje ein kanal frå Raudehavet til Daudehavet er framleis stranda i startgropa. Jordan og Syria er heller ikkje særleg rike statar, men med Saudi-Arabia med på laget skal ein ikkje ta noko for gitt. Om jarnbana blir reparert har eg lyst til å ta turen, i alle fall so langt sør som Akaba.

Den britiske draumen om ei jarnbane frå Calais til Calcutta var i tankane då britane var i ferd med å dele Midtausten opp mellom seg og franskemennene etter første verdskrig. Ideen om ei jarnbane mellom Bagdad og Haifa var noko av grunnen til at Storbritannia fekk innelemma Haifa og Akko i det britiske mandatet Palestina i staden for det franske Libanon. 

Tidleg på våren 1922 reiste den britiske representanten i Transjordan, St. John Philby, og jarnbaneingeniøren Major A. L. Holt frå Amman til Bagdad for å kartleggje moglegleiken for å legge ei jarnbane gjennom det då omdiskuterte området Wadi Sirhan, som i dag ligg lengst nord i Saudi-Arabia. I rapporten sin frå reisa skriv Major Holt om ein spesiell stamme i området som stakk seg ut frå beduinane, Sulubistammen.

Det spesielle med Sulubistammen var at dei var dei einaste som haldt til i ørkenen året rundt. Dei vart ikkje raida av dei andre beduinstammane og levde i følgje Holt eit liv i tryggleik i eit konfliktfylt område. Opphavet deira var prega av mystikk. Sulubistammen hevda dei var i slekt med engelskmennene og at det er hevda dei stammar frå europeiske krossfararar. Ordet Sulib tyder nemleg «kross». 

Til tross for deira fredfulle forhold med beduinane, såg desse ned på Sulubistammen og nekta mellom anna å gifte seg inn den. Holt meinte òg at moralen deira ikkje var like streng og at dei arbeidde litt med ting som var sett ned på av beduinane. I følgje Holt såg beduinane ned på alt arbeid som ikkje involverte å drive dyreflokkane sine og halde på med sportsraid mot underlegne motstandarar.

Opphavet til Sulubistammen var som sagt prega av mystikk og dimed følgde det naturlegvis med ei opphavshistorie som vart fortald Major Holt: 

For lenge sidan då Gud delte opp ørkenverda mellom dei forskjellige sjeikane sov leiaren for Sulubistammen og fekk dimed ikkje tildelt noko. Då han vakna vart han forferda av nyhenda og drog til Gud og gret over det tapet og ba på sine kne om å få tildelt ein del av verda. Gud var ikkje interessert i dette og fortalde at sidan verda allereie var delt opp kunne ikkje Sulubi-stammen få noko del. Gud gav likevel Sulubistammen eit lite plaster på såret og som trøst ville lagnaden deira vere å vandre på jorda i fred og frie frå plager. 

Holt fortel at det er eit faktum at gjennom heile den arabiske historia er Sulubistammen den einaste stammen som er fritekne frå å bli raida og at alle dei andre ørkenfolk respekterarar denne fridomen.

 

I kor stor grad dette er sant er for meg førebels vanskeleg å vite sikkert. Major Holt vart fortald dette i 1922 og skreiv historia ned året etter. Artikkelen til Holt er å finne på Jstor under namnet «The Future of the North Arabian Desert», men ein må ha godkjend tilgang til Jstor for å lese den (til dømes gjennom universitetet). Eg tvilar derimot på at det framleis stemmer i dag med tanke på dei enorme endringane den aktuelle regionen og beduinane har gått gjennom sidan då. 

Jarnbana vart aldri bygd, til tross for Major Holt sin optimisme og mange godord. Det var til slutt vanleg motorisert transport som vann fram over jarnbaneplanane i åra som følgde.