Innlegg merkte med ‘Transjordan’

Masteravhandlinga i historie eg har streva med dei siste åra er no tilgjengeleg på BORA, Bergen Open Research Archive:

Grenser i det grenselause – Opprettinga av Transjordan sine ørkengrenser (pdf)

Avhandlinga fokuserar for det meste på grensene som vart etablert mellom eit nyoppretta emiratet Transjordan og det raskt ekspanderande Nejd under Ibn Saud, grunnleggaren av Saudi-Arabia. Perioden eg har tatt føre meg er i hovudsak 1921-1925 der hovudtrekka til grensene kjem i stand. Strida om grensene står i byrjinga mellom Transjordan og Nejd i Wadi Sirhan, ei handelsrute mellom Syria og Arabia, mellom Transjordan og Hijaz i Akaba-området, og mellom Hijaz og Nejd. I tillegg har eg ei raskare oppsummering fram til 1965 då problema 1925-grensene hadde ført med seg får ei løysing. Grenseavtalen av 1965 vart av Richard Schofield, ein historisk geograf, kalla «the most imaginative territorial settlement yet concluded within the Arabian peninsula/Gulf region.» Denne prosessen tok derimot over 40 år og er ein av dei meir ukjende/gløymde grensekonfliktene i Midtausten.

Formingsåra 1921-1925 tar føre seg eit slags samspel mellom Transjordan (kong Abdullah), Nejd (sultan Ibn Saud og wahhabirørsla), Hijaz (kong/sharif Hussein og kong Ali) og til slutt Storbritannia og dei forskjellige britiske departementa (WO, FO, IO og CO).

————–

My Master thesis on the establishment of borders between Transjordan and the future Saudi Arabia is now available online. Just press the pdf link above. The thesis is written in Norwegian, but if you are interested there is a short (and very hastily written) summary in English inside. Most of the quotes are in English also.

Advertisements

During my research at the National Archives in Kew, London, I occasionally come over some geeky facts:

Did you know that:

– In October 1920 Auda Abu Tayiah «apparently appointed himself Governor of Maan» and dispensed «justice, or rather injustice according to Tribal Law.»

– No person who was an elected member of the Legislative Council after 1927 could be «mad or an idiot.»

– Abdullah b. Hussein [later King of Jordan] in March 1921 came to Amman together with his army «on the advice of [a] doctor» who regarded the climate in Maan as «unhealthy».

– «Two hundred and five troops left Jeddah by Khedivial steamer January 22nd [1922] for Akaba and thence to Maan.»

– there are several ways to spell Transjordan/Trans-Jordan/Trans-Jordia/Trans-Jordania/Transjordania/شرق الاردن

Den britiske draumen om ei jarnbane frå Calais til Calcutta var i tankane då britane var i ferd med å dele Midtausten opp mellom seg og franskemennene etter første verdskrig. Ideen om ei jarnbane mellom Bagdad og Haifa var noko av grunnen til at Storbritannia fekk innelemma Haifa og Akko i det britiske mandatet Palestina i staden for det franske Libanon. 

Tidleg på våren 1922 reiste den britiske representanten i Transjordan, St. John Philby, og jarnbaneingeniøren Major A. L. Holt frå Amman til Bagdad for å kartleggje moglegleiken for å legge ei jarnbane gjennom det då omdiskuterte området Wadi Sirhan, som i dag ligg lengst nord i Saudi-Arabia. I rapporten sin frå reisa skriv Major Holt om ein spesiell stamme i området som stakk seg ut frå beduinane, Sulubistammen.

Det spesielle med Sulubistammen var at dei var dei einaste som haldt til i ørkenen året rundt. Dei vart ikkje raida av dei andre beduinstammane og levde i følgje Holt eit liv i tryggleik i eit konfliktfylt område. Opphavet deira var prega av mystikk. Sulubistammen hevda dei var i slekt med engelskmennene og at det er hevda dei stammar frå europeiske krossfararar. Ordet Sulib tyder nemleg «kross». 

Til tross for deira fredfulle forhold med beduinane, såg desse ned på Sulubistammen og nekta mellom anna å gifte seg inn den. Holt meinte òg at moralen deira ikkje var like streng og at dei arbeidde litt med ting som var sett ned på av beduinane. I følgje Holt såg beduinane ned på alt arbeid som ikkje involverte å drive dyreflokkane sine og halde på med sportsraid mot underlegne motstandarar.

Opphavet til Sulubistammen var som sagt prega av mystikk og dimed følgde det naturlegvis med ei opphavshistorie som vart fortald Major Holt: 

For lenge sidan då Gud delte opp ørkenverda mellom dei forskjellige sjeikane sov leiaren for Sulubistammen og fekk dimed ikkje tildelt noko. Då han vakna vart han forferda av nyhenda og drog til Gud og gret over det tapet og ba på sine kne om å få tildelt ein del av verda. Gud var ikkje interessert i dette og fortalde at sidan verda allereie var delt opp kunne ikkje Sulubi-stammen få noko del. Gud gav likevel Sulubistammen eit lite plaster på såret og som trøst ville lagnaden deira vere å vandre på jorda i fred og frie frå plager. 

Holt fortel at det er eit faktum at gjennom heile den arabiske historia er Sulubistammen den einaste stammen som er fritekne frå å bli raida og at alle dei andre ørkenfolk respekterarar denne fridomen.

 

I kor stor grad dette er sant er for meg førebels vanskeleg å vite sikkert. Major Holt vart fortald dette i 1922 og skreiv historia ned året etter. Artikkelen til Holt er å finne på Jstor under namnet «The Future of the North Arabian Desert», men ein må ha godkjend tilgang til Jstor for å lese den (til dømes gjennom universitetet). Eg tvilar derimot på at det framleis stemmer i dag med tanke på dei enorme endringane den aktuelle regionen og beduinane har gått gjennom sidan då. 

Jarnbana vart aldri bygd, til tross for Major Holt sin optimisme og mange godord. Det var til slutt vanleg motorisert transport som vann fram over jarnbaneplanane i åra som følgde.

«We are flying now at sea-level»

Posta: Onsdag, 27 februar, 2008 under Ymse
Stikkord:, , , , ,

På hausten 1937 leita arkeologar etter fleire arkeologiske og historiske stadar i Transjordan ved hjelp av fly. Med fly var det enklare å sjå formasjonar etter til dømes fort og vegar enn det var på bakken. Etter ein stogg i Amman flaug dei vidare ned mot den sørlege delen av landet. Då dei flaug over Daudehavet sendte piloten bak ein lapp der det stod: «We are flying now at sea-level.»

Daudehavet er i dag det lågaste punktet på jorda og ligg om lag 420 meter under havnivå. Havet synk no med omlag ein meter i året og vassnivået i Daudehavet låg litt høgare i 1937 enn det gjer i dag. I 1970 låg havet på 395 meter under havnivå. Dette er for det meste grunna utnytting av vatnet som renn ut i Daudehavet, eller rettare sagt som ikkje renn ut i Daudehavet lengre. Elva som mellom anna renn gjennom Wadi Mujib forsvinn nesten bokstaveleg talt ned i eit sluk rett før den når Daudehavet og blir sendt i røyr til Amman i nord og andre område i sør.

During the first world war the British forces, under the leadership of General Edmund Allenby, had tried and failed twice to take and hold the area of Transjordan. The goal had been to break the lines of the Ottoman Empire between Damascus and Medina. After two failed attacks with many casualties, Allenby shifted focus. Allenby’s new strategy was take Damascus by breaking the Ottoman lines in coastal Palestine and thereby bypassing the Ottoman forces in Transjordan. The rush for Damascus started in September 1918. The Arab Army, under the leadership of the Hashemite Sharif of Mecca, Hussein b. Ali, had been held in check by the Ottoman forces, but moved camp to Azraq Oasis to participate in the rush. To cover this operation up Allenby came up with a plan to fool the Ottomans:

Allenby feigned a new attack on Transjordan to cover his troop build-up on the coast of Palestine by pitching an empty encampment in the Jordan Valley, making some 15,000 dummy horses out of canvas, and driving mule-drawn sleighs to raise dust.

At the same time the Arab Army draw the Ottoman’s attention away from Palestine by attacking the Hijaz Railway line. The plan worked and the heavily outnumbered Ottoman forced in Palestine were defeated and their defenses collapsed in six days. The Arab Army and Allenby’s forces now raced each other to Damascus, a race the Arabs would win.

This small moment in history is picked from Frontiers of the State in the Late Ottoman Empire by Eugene L. Rogan. For more detailed information about the campaign see Setting the Desert on Fire by James Barr.