Innlegg merkte med ‘Robert Fisk’

Arabisk historie, vestlege kjelder

Posta: Laurdag, 10 desember, 2011 under Articles, Ymse
Stikkord:, , ,

Robert Fisk skreiv i 2008 at arabarar må basere seg på britisk og israelsk kjeldemateriale for å skrive si eiga historie. Slik er ståa framleis, og fram til i år har det ikkje vore mange teikn til at det skulle endre seg. Vil den arabiske våren ha noko å seie for kva kjelder arabiske forskarar kan basere seg på?

Behind [a staute of Hafez al-Assad] lie the archives of his dictatorship. But not a single state paper is open to the people of Syria. There are no archives from the foreign ministry or the interior ministry or the defence ministry. There is no 30-year rule – for none is necessary. The rule is for ever. There is no Public Record Office in the Arab world, no scholars waiting outside the National Archives. […] It is the same in Cairo, in Riyadh, in Beirut and in Tripoli. Dictatorships and caliphates do not give away their secrets. The only country in the Middle East where you can burrow through the files is called Israel[.]

London - Archive Research

I Vesten og Israel er riksarkiva opne for alle som ynskjer tilgang. Dei fleste dokument blir gjort tilgjengelege etter at det har gått ei viss tid. I USA er hovudregel at alt blir gjort tilgjengeleg etter 50 år, medan det i Storbritannia er delt inn i 30, 50 og 75 år. Alt blir uansett tilgjengeleg til slutt.

London - Archive Rules [edit]

I riksarkiva finn ein det meste av papir, saksdokument, korrespondanse, avtalar, interne diskusjonar, ordrar m.m. knytt til staten og forskjellige departement. Dette er ikkje noko ein finn i Midtausten, ein region med ein god del autokratiske regimer som ikkje er altfor glade i folk som snokar rundt i fortida deira. Om det eksisterer eit arkiv so har ein ikkje tilgang, seiast det.

Dei nasjonale mytane er viktige og står sterkt i mange land. Dei er ikkje lette å punktere, og kvar gong dei blir utfordra blir det debatt og tidvis kontroversar. Ein kjenne dette sjølv frå norsk historie og alle «oppgjera» som er tatt med hendingane under andre verdskrig og oppgjeret med landssvikarar i tida etterpå. I Tyrkia er det framleis problematisk og svært kontroversielt berre å kalle deportasjonane av armenarane i 1915 for folkemord, noko som ikkje ein gong er ein del av det moderne Tyrkia si historie, men Det osmanske riket.

I Israel vart dei nasjonale mytane og den offisielle versjonen av Israel si historie og etablering utfordra av grundig arkivforskning frå det som har vorte kalla dei nye historikarane. Dette kom som ei følgje av at dei israelske statsarkiva frigjer statspapir etter 30 år og gjer dei offentleg tilgjengelege. Dette skapte ikkje overraskande både kontroversar og debattar som framleis lever. Å slå hol på nasjonale mytar er som sagt vanskeleg.

Storbritannia og Frankrike var svært aktivt inne i den politiske utviklinga i Midtausten under og etter første verdskrig, for å seie det mildt, og dei skapte og styrte direkte og indirekte dei fleste statane der. Kjeldene deira er difor både rike og fyldige, men dei er skrive av dei styrande, ikkje dei styrte. Ein finn brev frå arabiske statsleiarar m.m., som ein ikkje finn eller får tilgang til i staten til avsendaren, som til dømes dette brevet under frå Ibn Saud, skrive i 1925:

London - Letter from Ibn Saud, 1925

Det Fisk påpeiker i artikkelen sin er at det er dei statlege dokumentarkiva ein ikkje har tilgang på. Det er elles mange kjelder basert på intervju, dagbøker og private arkiv. Eit lite døme er boka Year of the Locust som er basert på tre dagbøker skrive av tyrkiske og palestinske soldatar under første verdskrig. Men det like fullt ikkje statsdokument. Det er ikkje interne diskusjonar i regjeringa og departementa. Det er ikkje utarbeiding av strategiar og planar. Det er ikkje statlege ordrar. Det er ikkje noko som fortel kva informasjon staten hadde og korleis dei handterte denne. Dette, om det fins, ligg i dei statlege nasjonalarkiva.

London - Research Material

Den arabiske våren

Dei sovjetiske statsarkiva vart i løpet av 1990-talet delvis opna for offentlegheita som følgje av oppløysing av Sovjetunionen i 1991. Over 70 år tidlegare hadde dei revolusjonære i Russland offentleggjort ei rekkje løynde avtalar staten hadde med andre statar. Ei av desse var den svært kontroversielle Sykes-Picot-avtalen frå 1916. Grunnen til at eg nemner dette er den arabiske våren, som no snart er eit år gammal.

Førebels er det alt anna enn sikkert om korleis det heile endar. Det er ei av de største omveltningane i Midtausten på lang tid og ein vil sannsynleg sjå fleire forskjellige styresett enn dei ein har sett til no. Ei personleg von eg har er at opprøra skal føre til betre ytringsfridom og større offentleg debatt, og som ei følgje av dette at nokre riksarkiv skal bli opna for offentlegheita, og at folk skal få tilgang og innsyn til si eiga historie. Ein revolusjon kan føre til at ein vil offentleggjere «udådane» til det gamle regimet, men dette er langt frå sikkert.

NB: Mykje av det som er omtalt til no er moderne politisk historie. Ei opning av arkiva opnar òg for eit breiare kjeldemateriale innanfor mange andre og vel so viktige felt. Det egyptiske nasjonalarkivet er forresten eit av dei eldste i verda, ti år eldre enn Public Record Office i London.

Advertisements

Robert Fisk on Gaza

Posta: Tysdag, 30 desember, 2008 under Articles
Stikkord:, , , , , ,

Robert Fisk’s latest articles concern Gaza:

Leaders lie, civilians die, and lessons of history are ignored (29.12)

Why bombing Ashkelon is the most tragic irony (30.12)

The self delusion that plagues both sides in this bloody conflict (31.12)

The rotten state of Egypt is too powerless and corrupt to act (1.1)

What’s in a name? Quite a lot, where the military is concerned (3.1)

Keeping out the cameras and reporters simply doesn’t work (5.1)

Bring in the peacekeepers? It’s not as easy as it sounds (6.1)

Why do they hate the West so much, we will ask (7.1)

Wherever I go, I hear the same tired Middle East comparisons (10.1)

When it comes to Gaza, leave the Second World War out of it (17.1)

So, I asked the UN secretary general, isn’t it time for a war crimes tribunal? (19.1)

Posturing and laughter as victims rot (20.1)

The current war in Gaza is justified by Israel as a nation’s right to defend itself. Fisk does not deny this right to Israel, but object, as usual, to the way Israel reacts. He makes a small comparison to the conflict in Northern Ireland and makes a pretty good point:

But when the IRA were firing mortars over the border into Northern Ireland, when their guerrillas were crossing from the Republic to attack police stations and Protestants, did Britain unleash the RAF on the Irish Republic? Did the RAF bomb churches and tankers and police stations and zap 300 civilians to teach the Irish a lesson? No, it did not. Because the world would have seen it as criminal behaviour. We didn’t want to lower ourselves to the IRA’s level.

Another small comparison concerning the bombing of the UN schools:

Would war crime be too strong a description? For that is what we would call this atrocity if it had been committed by Hamas.

Another point Fisk is making, and has been making for several years, is «the simple fact is that Palestinian deaths matter far less than Israeli deaths.»

Fisk’s analysis and views are well known to anyone who has read any of his articles or books. He is not afraid to say what he really means and is a refreshing voice in troubled sea of Mid East news. In the first two articles he is simply saying that the bombing of Gaza will not solve anything and that after this current crisis «we will be facing the next crisis since the last crisis.»

Quote from Qana

Posta: Laurdag, 15 november, 2008 under Books
Stikkord:, , , , , ,

I’ve recently started Robert Fisk’s book on the war in Lebanon, Pity the Nation – Lebanon at War, and for some reason I read the last chapter first. The chapter concerns the massacre in Qana in April 1996 when Israel bombed the UN compound there filled to the brink with Lebanese civilians. Fisk interviewed one of the survivors and starts the chapter with a quote from her account of the bombing.

A man was lying in two pieces. There was a woman who was pregnant and I could see the arm and leg of her unborn baby poking out of her stomach. There was a man who had shrapnel in his head. He was not dead but you could see a piece of metal in his neck, like he’d had his throat cut. He told his daughter to come to help him and lift him up. And I heard her say: «Wait a minute, I’m trying to put my brother together – he’s in two pieces.» There was another brother holding a child in his arms. The child had no head…

106 civilians, most of them Shia Muslims, were killed that day. Israel claimed that they bombed the UN compound for 18 minutes due to a computer error. Israel originally repsonded to Hezbollah mortar fire close to the compound. Fisk offers a pretty detailed description of the massacre and his own experience in the book. A more detailed story of the aftermath (the UN investigation, Israeli excuses, etc) can be found in Odd Karsten Tveit’s book Krig og Diplomati: Oslo – Jerusalem 1978-1996.

The UN conclusion of the investigation was as follows:

While the possibility cannot be ruled out completely, it is unlikely that the shelling of the United Nations compound was the result of gross technical and/or procedural errors.

BIFF i år gjekk den israelske animasjon-dokumentariske filmen Waltz with Bashir. Den omhandlar traumane forskjellige israelske soldatar har etter Libanonkrigen med fokus på massakrane i dei palestinske flyktningeleirane Sabra og Shatila i 1982. Filmen går ut på at hovudpersonen ikkje klarar å hugse noko frå sjølve krigen og leitar opp andre soldatar som tok del for å prøve å hugse tilbake. Filmen er i tillegg ei blanding av dokumentar og teiknefilm og er på bakgrunn av det åleine verdt å sjå. Den er i tillegg ganske bra. Inntrykket ein får frå krigen i filmen kan minne om ei rekkje amerikanske filmar om Vietnam, men dette gjeld til dels berre utvalde segment og musikken brukt i desse. Waltz with Bashir (Bashir=Bashir Gemayel) er ein film det er absolutt verdt å få med seg, spesielt om ein er interessert i krigen i Libanon, og vil gje eit inntrykk ein ikkje vil gløyme med det første.

Filmen er regissert av Ari Folman og hovudpersonen representerar han sjølv. Eit langt intervju med han om filmen er å finne her. Filmen var òg ein del av filmfestivalen i Cannes si Official Selection 2008, der den i tillegg fekk ståande applaus.

Engelsk trailer:

Med tanke på krigen i Libanon hadde Dagbladet ein fin artikkel om tidlegare norske FN-soldatar på besøk i 30 år etter:

– Godt voksne mannfolk har grått siden i går

Dersom ein vil lese meir om norske soldatar i FN-teneste i Libanon vil eg tilråde Odd Karsten Tveit sine bøker Nederlag og Krig og Diplomati – Oslo-Jerusalem 1978-1996. For Libanon elles kan ein lese Robert Fisk si bok Pity the Nation: Lebanon at War.

Two weeks ago I came over a new book by Robert Fisk, Britain’s well-known Middle East correspondent, called The Age of the Warrior – Selected Writings. The book is a selection of articles written by Fisk for the British newspaper The Independent. Most of the articles, with some exceptions, are written between 2005 and 2007. The articles are arranged according to theme rather than chronological.

Since most of the articles are written within such a short period of time makes it, combined with the length of the book (500 pages), slightly repetitive. Fisk repeats himself quite often, and even if it’s naturally due to the nature of his self-reflecting articles, it gets a bit boring when you read all of them at once. That Fisk does not like Tony Blair (frequently referred to as Lord Blair of Kut al-Amara), George W. Bush or the Internet gets a bit tiring to read about on every other page.

Despite some of the negative aspects of the book there are positive ones. Since I’ve only read a handful of Fisk’s articles before (two or three of them printed in this book), it is interesting to read more about Fisk’s different reflections on different things, everything from handwriting, Internet and modernity to journalism, death and destruction.

It is enjoyable to read Fisk’s articles, and they sometimes provide you with some interesting facts. For example that 20,000 Brazilian troops fought against the Axis Powers in the Italian campaign during the Second World War (454 of them died) and that many of the Titanic dead came for a Lebanese village called Kfar Mishki. Despite these fun facts the book, for obvious reasons, brings little or nothing new to the table. Most of what Fisk covers in these articles will be well-known for most people interested in the Middle East, both the stories and their different aspects.

This makes The Age of the Warrior an interesting read, but unfortunatly not a must-read. I have the feeling that Fisk’s articles are best served, and read, fresh. Most of Robert Fisk’s articles for The Independent can be found here.

One of the most interesting articles is the one from where Fisk got the title for his book, «The US military and its Cult of Cruelty.» In this article, called «Age of the Warrior» in the book, he talks about the change from «soldier» to «warrior» in the US Army based on a letter he recieved. The terms seem similar, but there are apparently some crucial differences according to Fisk. Read the article and notice the difference between the offical US Army’s «Soldier’s Creed» (drawn up after the Vietnam war) and it’s 2003 replacement, the socalled «Warrior Ethos»:

Soldier’s Creed:

«I am an American soldier. I am a member of the United States Army – a protector of the greatest nation on earth. Because I am proud of the uniform I wear, I will always act in ways creditable to the military service and the nation that it is sworn to guard … No matter what situation I am in, I will never do anything for pleasure, profit or personal safety, which will disgrace my uniform, my unit or my country. I will use every means I have, even beyond the line of duty, to restrain my Army comrades from actions, disgraceful to themselves and the uniform. I am proud of my country and it’s flag. I will try to make the people of this nation proud of the service I represent for I am an American soldier.»

Warrior Ethos:

«I am an American soldier.
I am a warrior and a member of a team. I serve the people of the Unites States and live the Army values.
I will always place the mission first.
I will never accept defeat.
I will never quit.
I will never leave a fallen comrade.
I am disciplined, physically and mentally tough, trained and proficient in my warrior tasks and drills. I always maintain my arms, my equipment and myself.
I am an expert and I am a professional. I stand ready to deploy, engage and destroy the enemies of the United States of America in close combat. I am a guardian of freedom and the American way of life.
I am an American soldier.»