Innlegg merkte med ‘Ottoman Empire’

Jordan Times skriv 17. april at Jordan, Syria og Saudi-Arabia har vorte samde om å gjennomføre ei sams studie for å sjå om det er mogleg å  ta i bruk Hijaz-jarnbana att. I følgje avisa skal studia utførast i løpet av dei neste vekene. Avtalen kom som ei følgje av eit møte onsdag mellom dei tre statane sine transportministrar der temaet var jarnbanesamband. Jordan sin transportminister Alaa Batayneh fortel at jarnabana er gamal og utdatert og at den difor må reparerast for å nå opp til internasjonale jarnebanestandardar.

Hijaz-jarnbana vart bygd av Det osmanske riket i 1908 og gjekk frå Damaskus til Medina. Jarnbana vart i stor grad øydelagd under den første verdskrigen av dei allierte. T. E. Lawrence (av Arabia) saman med sine arabiske allierte sprengde fleire tunnelar, bruer og tog for å isolere dei osmanske styrkane som var stasjonert i Medina. Etter krigen vart berre delar av jarnbana gjenoppbygd og då i hovudsak for godstransport.

I følgje Batayneh er bana framleis i bruk mellom Amman og Damaskus og transporterar passasjerar og gods mellom desse. Dette skal vere ein langsam og ukomfortabel tur der ein i tillegg må bytte tog ved den syrisk-jordanske grensa. Taxi mellom Damaskurs og Amman er førebels enklare, meir komfortabelt og mykje raskare.

Batayneh la i tillegg til at Irak sannsynlegvis vil ta opp ideen om eit jarnbanesamband med Jordan og Syria. Eit slikt jarnbanesamband er foreslått før og var med på å forme grensene i det moderne Midtausten. Ei jarnbane mellom Bagdad og Haifa var ein del av Storbritannia sin store draum om ei jarnbane frå Calais til Calcutta på byrjinga av 1900-talet. Jarnbana vart aldri bygd, men ideen om den var ein av grunnane til at Jordan har ei grense mot Irak og at Haifa og Akko ligg i Nord-Israel i staden for Libanon. Meir om den kan du lese i «Jarnbaner og engelske beduinstammar» og «The Hijaz Train Station«.

Personleg vonar eg at denne historiske jarnbana skal få eit nytt liv, men som mange andre foreslåtte prosjekt i Midtausten bør det takast med i klype salt. Det store prosjektet med å byggje ein kanal frå Raudehavet til Daudehavet er framleis stranda i startgropa. Jordan og Syria er heller ikkje særleg rike statar, men med Saudi-Arabia med på laget skal ein ikkje ta noko for gitt. Om jarnbana blir reparert har eg lyst til å ta turen, i alle fall so langt sør som Akaba.

Advertisements

During the first world war the British forces, under the leadership of General Edmund Allenby, had tried and failed twice to take and hold the area of Transjordan. The goal had been to break the lines of the Ottoman Empire between Damascus and Medina. After two failed attacks with many casualties, Allenby shifted focus. Allenby’s new strategy was take Damascus by breaking the Ottoman lines in coastal Palestine and thereby bypassing the Ottoman forces in Transjordan. The rush for Damascus started in September 1918. The Arab Army, under the leadership of the Hashemite Sharif of Mecca, Hussein b. Ali, had been held in check by the Ottoman forces, but moved camp to Azraq Oasis to participate in the rush. To cover this operation up Allenby came up with a plan to fool the Ottomans:

Allenby feigned a new attack on Transjordan to cover his troop build-up on the coast of Palestine by pitching an empty encampment in the Jordan Valley, making some 15,000 dummy horses out of canvas, and driving mule-drawn sleighs to raise dust.

At the same time the Arab Army draw the Ottoman’s attention away from Palestine by attacking the Hijaz Railway line. The plan worked and the heavily outnumbered Ottoman forced in Palestine were defeated and their defenses collapsed in six days. The Arab Army and Allenby’s forces now raced each other to Damascus, a race the Arabs would win.

This small moment in history is picked from Frontiers of the State in the Late Ottoman Empire by Eugene L. Rogan. For more detailed information about the campaign see Setting the Desert on Fire by James Barr.