Innlegg merkte med ‘Mecca’

The Thief and the Orphan

Posta: Tysdag, 31 mars, 2009 under Ymse
Stikkord:, , , , , , ,

A British observer, a Mr. C. C. Lewis, tells us two stories from Arabia in the early 1930s, a few years after Ibn Saud conquered the Holy Cities Mecca and Medina. The two stories are supposed to be examples of «punishments ferocious to European eyes»:

«Not long ago a wretched Hadhrami stole a piece of the black stone from the Ka’ba in Mecca, because he thought that it would be lucky, but he discovered that any luck coming his way would have to be in Paradise, as his head was chopped off.»

«A Hejâzi who murdered his father and mother and then appealed to the King [Ibn Saud] for clemency on the ground that he was an orphan, was executed at the same time.»

[Source: «Ibn Sa’ûd and the Future of Arabia», an article by C. C. Lewis, July 1933]

I går kunne ein lese i Aftenposten at heile Hijazbana no skal opnast for turistar og andre:

Til Mekka på første klasse?

The Hijaz Train StationTogstasjonen i Damaskus

Dette er langt på veg på tide. Jarnbana vart aldri skikkeleg gjenbygd etter at Lawrence of Arabia og venene hans sprengde store delar den under første verdskrig. Sidan då har det i tillegg vore svært lite trafikk på denne berømte jarnbanestrekka. Til no har det berre vore to delar av bana som har vore i bruk. Strekka mellom Amman og Damaskus og strekka mellom Ma’an og kystbyen Aqaba. Amman-Damascus har vore open for passasjertrafikk, men dette tilbodet skal vere svært treigt alternativ til taxi (tog: ni timar, taxi: tre timar) i tillegg til at ein må byte tog på grensa til Syria. Ma’an-Aqaba har for det meste godstogtrafikk.

I følgje Wikipedia skal det ha vore gjort forsøk på å opne opp bana att sør for den jordansk-saudiske grensa på midten av  60-talet, men på grunn av seksdagarskrigen i 1967 vart ikkje dette noko av. Grunnen til at ein ikkje prøvde å opne opp bana før 60-talet var at grensa mellom Jordan og Saudi-Arabia i området der Hijazbana gjekk,  ikkje var avtalt og at denne var forbode å krysse. Saudi-Arabia hadde til og med lagt krav på store delar av sør-Jordan (Aqaba og Maan). Dette ordna seg i 1965 då båe partar fekk i stand ein grensebyteavtala som forma grensene slik vi kjenner dei i dag. Det var sikkert som ei følgje av denne at dei prøvde å opne den opp att.

Jordan Times hadde ein artikkel om jarnbana for nokre veker sidan: Initiative to place Hijaz Railway on tourism map. I august i år var det forresten 100-årsjubileum for jarnbana, eller nærmare sagt 100 år sidan bana og det første toget med pilegrimar nådde Medina. Dette skjedde åtte år etter byggestart.

Eg vil takke Per A. Christiansen, Midtausten-korrespondenten til Aftenposten stasjonert i Amman, for ein interessant artikkel som alltid. Men eg vil likevel ønskje han velkomen etter sidan eg skreiv om akkurat dette på bloggen min allereie i april i år på bakgrunn av ein artikkel i Jordan Times. Eg håpar verkeleg at Hijazbana blir gjenopna, og om den blir det, kjem det til å vere ei togreise eg gjerne vil ta. Sidan eg ikkje er muslim kjem eg ikkje inn i korkje Mekka eller Medina, men på vegen dit ligg Mada’in Saleh.

A Consul’s View of King Hussein

Posta: Torsdag, 28 februar, 2008 under Books, Ymse
Stikkord:, , , , , ,

Yesterday I found this description of Hussein b. Ali, the King of the Hejaz and the Sharif of Mecca, by the British Consul in Jedda from December 1923:

 Imagine a cunning, lying, credulous, suspicious , obstinate, vain, conceited, ignorant, greedy, cruel Arab sheikh suddenly thrust into a position where he has to deal with all sorts of questions he doesn’t understand, and where there is no human power to restrain him, and you have a picture of King Husein … Lying, robbing, and other crimes no more come amiss to him than they did to the founder of his religion.

The British Consul does not pain a pretty picture of him. I did not know it was possible to pack so much negativity into one sentence. King Hussein was Britain’s Arabian ally during the Great War, but their relationship hardened in the years that followed when King Hussein became a small annoyance to Britain and when Britain did not fulfill her war-time promises to him. According to the book where I found the quote he had, by 1924, become both a despot and a figure of fun.

Medan eg las ein omtale av sjølvbiografien til Harry StJ. B. Philby (of Arabia), ein viktig mann med tanke på Storbritannia si rolle i Midtausten etter den første verdskrigen, kom eg over ei lita historie om Kabaen i Mekka:  

På byrjinga av 500-talet sat den kristne keisaren Ella Asbeha i Etiopia og irriterte seg over ein massakre på kristne martyrar i Najran, som no ligg sør i Saudi-Arabia. For å hemne seg reiste han over Raudehavet til Jemen med ein hær og førte krig mot dei som skulle ha stått bak. Nokre år seinare hadde ein annan etiopisk keisar tatt over og hadde sett ein visekonge, Abreha, som guvernør av Jemen. Abreha var ein kristen mann som mellom anna hadde bygd ei kyrkje i Sana. Som ein kristen irriterte han seg over heidenske pilegrimar som valfarta til Mekka og ville difor setje ein stoggar for dette. Han samla dimed saman tretten elefantar og drog for å øydeleggje Kabaen, den heilage svarte steinen, som var svært heilag òg i førislamsk tid. Voktarane av Kabaen var Quraysh-stammen, stammen til Muhammad, som seinare ville bli Gud sitt sendebod. Voktarane var ikkje særleg glade i elefantar og flykta difor då Abreha kom. No stod ingenting mellom Abreha og den svarte steinen, med unntak av ei lite mirakel. Då visekongen nærma seg steinen nekta elefanten han rei på å gå vidare og sette seg i staden for ned. Dimed var visstnok Kabaen redda. Moralen her i vår vise er at elefantar er eit dårleg val dersom ein ynskjer å øydeleggjer heilage steinar.