Innlegg merkte med ‘Lebanon’

Den israelske animasjonsdokumentaren Vals med Bashir blir no satt opp på norske kinoar. Premieredatoen er fredag 20. februar og eg oppfordrar alle til å sjå den, spesielt dei med ei interesse for Midtausten og/eller god film.

Eg såg filmen på BIFF i fjor og skal sannsynlegvis sjå den når den kjem til Noreg att. DVDen kan kjøpast frå play.com frå 30. mars. Filmen har god musikk og eit godt lydspor. Mange av lydeffektene i filmen skal i tillegg vere ekte opptak frå krigen i Libanon.

Til tross for at denne filmen handlar om Libanonkrigen i 1982, og er kritisk til den israelske krigføringa der, vart den ikkje satt opp på kinoar i Libanon. Grunnen til dette er at Libanon, og mange andre arabiske land, har bannlyst alle israelske filmar. I følgje Haaretz var visstnok filmen vist i Beirut likevel, men dette var ei privat framsyning med omlag 90 personar (der 40 hadde vorte invitert.). Framsyninga fann òg stad i nærleiken av Hizbollah sitt hovudkvarter. I følgje arrangørane for framsyninga vil filmen bli spreidd og piratkopiert over heile Libanon so snart den kjem på DVD.

Her ein av trailerane til filmen:

Eg har tidlegare skrive to innlegg om denne filmen her.

Dagbladet har no sett filmen og ein kan lese kva dei syns om den her: «Dødsdansen». NRK, BA og Aftenposten har òg sett nærmare på filmen. VG og Bergens Tidende var likevel dei som var mest rause med terningen.

Kjetil Lismoen har skrive ein interessant artikkel om israelsk film og nasjonal identitet i Aftenposten: «Kultur – boikottens siste vals?»

Quote from Qana

Posta: Laurdag, 15 november, 2008 under Books
Stikkord:, , , , , ,

I’ve recently started Robert Fisk’s book on the war in Lebanon, Pity the Nation – Lebanon at War, and for some reason I read the last chapter first. The chapter concerns the massacre in Qana in April 1996 when Israel bombed the UN compound there filled to the brink with Lebanese civilians. Fisk interviewed one of the survivors and starts the chapter with a quote from her account of the bombing.

A man was lying in two pieces. There was a woman who was pregnant and I could see the arm and leg of her unborn baby poking out of her stomach. There was a man who had shrapnel in his head. He was not dead but you could see a piece of metal in his neck, like he’d had his throat cut. He told his daughter to come to help him and lift him up. And I heard her say: «Wait a minute, I’m trying to put my brother together – he’s in two pieces.» There was another brother holding a child in his arms. The child had no head…

106 civilians, most of them Shia Muslims, were killed that day. Israel claimed that they bombed the UN compound for 18 minutes due to a computer error. Israel originally repsonded to Hezbollah mortar fire close to the compound. Fisk offers a pretty detailed description of the massacre and his own experience in the book. A more detailed story of the aftermath (the UN investigation, Israeli excuses, etc) can be found in Odd Karsten Tveit’s book Krig og Diplomati: Oslo – Jerusalem 1978-1996.

The UN conclusion of the investigation was as follows:

While the possibility cannot be ruled out completely, it is unlikely that the shelling of the United Nations compound was the result of gross technical and/or procedural errors.

BIFF i år gjekk den israelske animasjon-dokumentariske filmen Waltz with Bashir. Den omhandlar traumane forskjellige israelske soldatar har etter Libanonkrigen med fokus på massakrane i dei palestinske flyktningeleirane Sabra og Shatila i 1982. Filmen går ut på at hovudpersonen ikkje klarar å hugse noko frå sjølve krigen og leitar opp andre soldatar som tok del for å prøve å hugse tilbake. Filmen er i tillegg ei blanding av dokumentar og teiknefilm og er på bakgrunn av det åleine verdt å sjå. Den er i tillegg ganske bra. Inntrykket ein får frå krigen i filmen kan minne om ei rekkje amerikanske filmar om Vietnam, men dette gjeld til dels berre utvalde segment og musikken brukt i desse. Waltz with Bashir (Bashir=Bashir Gemayel) er ein film det er absolutt verdt å få med seg, spesielt om ein er interessert i krigen i Libanon, og vil gje eit inntrykk ein ikkje vil gløyme med det første.

Filmen er regissert av Ari Folman og hovudpersonen representerar han sjølv. Eit langt intervju med han om filmen er å finne her. Filmen var òg ein del av filmfestivalen i Cannes si Official Selection 2008, der den i tillegg fekk ståande applaus.

Engelsk trailer:

Med tanke på krigen i Libanon hadde Dagbladet ein fin artikkel om tidlegare norske FN-soldatar på besøk i 30 år etter:

– Godt voksne mannfolk har grått siden i går

Dersom ein vil lese meir om norske soldatar i FN-teneste i Libanon vil eg tilråde Odd Karsten Tveit sine bøker Nederlag og Krig og Diplomati – Oslo-Jerusalem 1978-1996. For Libanon elles kan ein lese Robert Fisk si bok Pity the Nation: Lebanon at War.

Here are two interesting reports from Human Rights Watch:

– Shutting Out the Critics – Restrictive Laws Used to Repress Civil Society in Jordan

– Flooding South Lebanon – Israel’s Use of Cluster Munitions in Lebanon in July and August 2006

Here is also a small overview of the situation of human rights in Libya: Rights at Risk