Innlegg merkte med ‘Kaba’

The Thief and the Orphan

Posta: Tysdag, 31 mars, 2009 under Ymse
Stikkord:, , , , , , ,

A British observer, a Mr. C. C. Lewis, tells us two stories from Arabia in the early 1930s, a few years after Ibn Saud conquered the Holy Cities Mecca and Medina. The two stories are supposed to be examples of «punishments ferocious to European eyes»:

«Not long ago a wretched Hadhrami stole a piece of the black stone from the Ka’ba in Mecca, because he thought that it would be lucky, but he discovered that any luck coming his way would have to be in Paradise, as his head was chopped off.»

«A Hejâzi who murdered his father and mother and then appealed to the King [Ibn Saud] for clemency on the ground that he was an orphan, was executed at the same time.»

[Source: «Ibn Sa’ûd and the Future of Arabia», an article by C. C. Lewis, July 1933]

Medan eg las ein omtale av sjølvbiografien til Harry StJ. B. Philby (of Arabia), ein viktig mann med tanke på Storbritannia si rolle i Midtausten etter den første verdskrigen, kom eg over ei lita historie om Kabaen i Mekka:  

På byrjinga av 500-talet sat den kristne keisaren Ella Asbeha i Etiopia og irriterte seg over ein massakre på kristne martyrar i Najran, som no ligg sør i Saudi-Arabia. For å hemne seg reiste han over Raudehavet til Jemen med ein hær og førte krig mot dei som skulle ha stått bak. Nokre år seinare hadde ein annan etiopisk keisar tatt over og hadde sett ein visekonge, Abreha, som guvernør av Jemen. Abreha var ein kristen mann som mellom anna hadde bygd ei kyrkje i Sana. Som ein kristen irriterte han seg over heidenske pilegrimar som valfarta til Mekka og ville difor setje ein stoggar for dette. Han samla dimed saman tretten elefantar og drog for å øydeleggje Kabaen, den heilage svarte steinen, som var svært heilag òg i førislamsk tid. Voktarane av Kabaen var Quraysh-stammen, stammen til Muhammad, som seinare ville bli Gud sitt sendebod. Voktarane var ikkje særleg glade i elefantar og flykta difor då Abreha kom. No stod ingenting mellom Abreha og den svarte steinen, med unntak av ei lite mirakel. Då visekongen nærma seg steinen nekta elefanten han rei på å gå vidare og sette seg i staden for ned. Dimed var visstnok Kabaen redda. Moralen her i vår vise er at elefantar er eit dårleg val dersom ein ynskjer å øydeleggjer heilage steinar.