Innlegg merkte med ‘Great Britain’

Jordan Times skriv 17. april at Jordan, Syria og Saudi-Arabia har vorte samde om å gjennomføre ei sams studie for å sjå om det er mogleg å  ta i bruk Hijaz-jarnbana att. I følgje avisa skal studia utførast i løpet av dei neste vekene. Avtalen kom som ei følgje av eit møte onsdag mellom dei tre statane sine transportministrar der temaet var jarnbanesamband. Jordan sin transportminister Alaa Batayneh fortel at jarnabana er gamal og utdatert og at den difor må reparerast for å nå opp til internasjonale jarnebanestandardar.

Hijaz-jarnbana vart bygd av Det osmanske riket i 1908 og gjekk frå Damaskus til Medina. Jarnbana vart i stor grad øydelagd under den første verdskrigen av dei allierte. T. E. Lawrence (av Arabia) saman med sine arabiske allierte sprengde fleire tunnelar, bruer og tog for å isolere dei osmanske styrkane som var stasjonert i Medina. Etter krigen vart berre delar av jarnbana gjenoppbygd og då i hovudsak for godstransport.

I følgje Batayneh er bana framleis i bruk mellom Amman og Damaskus og transporterar passasjerar og gods mellom desse. Dette skal vere ein langsam og ukomfortabel tur der ein i tillegg må bytte tog ved den syrisk-jordanske grensa. Taxi mellom Damaskurs og Amman er førebels enklare, meir komfortabelt og mykje raskare.

Batayneh la i tillegg til at Irak sannsynlegvis vil ta opp ideen om eit jarnbanesamband med Jordan og Syria. Eit slikt jarnbanesamband er foreslått før og var med på å forme grensene i det moderne Midtausten. Ei jarnbane mellom Bagdad og Haifa var ein del av Storbritannia sin store draum om ei jarnbane frå Calais til Calcutta på byrjinga av 1900-talet. Jarnbana vart aldri bygd, men ideen om den var ein av grunnane til at Jordan har ei grense mot Irak og at Haifa og Akko ligg i Nord-Israel i staden for Libanon. Meir om den kan du lese i «Jarnbaner og engelske beduinstammar» og «The Hijaz Train Station«.

Personleg vonar eg at denne historiske jarnbana skal få eit nytt liv, men som mange andre foreslåtte prosjekt i Midtausten bør det takast med i klype salt. Det store prosjektet med å byggje ein kanal frå Raudehavet til Daudehavet er framleis stranda i startgropa. Jordan og Syria er heller ikkje særleg rike statar, men med Saudi-Arabia med på laget skal ein ikkje ta noko for gitt. Om jarnbana blir reparert har eg lyst til å ta turen, i alle fall so langt sør som Akaba.

Advertisements

In the early 1920’s the power balance in Arabia changed. Sultan Abdul Aziz ibn Saud of Nejd was expanding his realm in all directions and defeated longstanding enemies. Ibn Saud was supported to a certain degree by Great Britain, but one of his main rivals, Hussein b. Ali, Sharif of Mecca and King of the Hejaz, was also supported by the British. A former British Agent once said that «ours is a Hussein policy» and there was no doubt that Britain focused most of their energy on Hussein. Britain’s ideas on Arabia, however, slowly changed as Ibn Saud grew more and more powerful and as Britain found Hussein more as a burden than a valuable ally. The same Agent, Col. Vickery, spoke of this growing power in November 1922:

I see also in Arabia, a growing power, a power not of our forging, a power which will eventually overrun the very homes of these we have so openly and so prodigally supported … The custodianship of the holy places lies now with the Sharif of Arabia [sic], but I feel that peace will not descend on Islam till the cities of the Prophet are once again under the aegis of a Mohamadan nation which unites both spiritual and temporal power.

Three years later the Hejaz fell to Ibn Saud’s fanatic fighting force, the Ikhwan, and thereby ending Hashemite rule over the holy cities of Islam. Hussein fled to Aqaba and was then «invited» by the British to Cyprus.

(The quote is from Randall Baker’s book King Husain and the Kingdom of Hejaz.)