Innlegg merkte med ‘Books’

Bergen Filmklubb viste laurdag 5. mars 2011 filmen The Green WaveDet Akademiske Kvarter i Bergen. Filmen er ein delvis animert dokumentar om opprøret i Iran etter presidentvalet i 2009, der ein har tatt utgangspunkt i informasjon frå bloggar, bloggarar og twitter-meldingar. Filmen har namnet sitt frå grønfargen demonstrantane og opposisjonen tok i bruk for markere seg.

Det var ein del av det nyoppstarta filmpanelet som Filmklubben og Studentersamfunnet i Bergen har starta opp i samarbeid med BIFF. Diverre kom det ikkje so mange menneske som det burde til det som i desse dagar er ein ganske høgaktuell film. Parallellane til dei forskjellige opprøra i Midtausten er tydlege.

Filmen sitt innslag av animerte sekvensar, der dei gjenfortel forskjellige bloggarar sine erfaringar frå opprøret, er svært vellukka. Stilen i animasjonen verkar som er inspirert av den israelske animerte semidokumentaren Vals med Bashir. Ein kjenner att noko av den same intensiteten i forskjellige scener. Eg avslører lite ved å seie at opprøret var mislukka og vart brutalt slått ned på av det iranske regimet. Gangen i opprøret er reflektert i filmen, der stemninga går frå optimisme til pessimisme etterkvart som det blir klart for demonstrantane at regimet ikkje er interessert i ei reell liberalisering.

Denne filmen er vel verdt å få med seg, spesielt for dei som følgjer med på det som hender i Midtausten. Iran slit med mange av dei same problema som resten av regionen, og det er spennande å sjå kvar alt dette fører hen. Det feila i 2009, men eg tvilar på at det var slutten.

Trass labert oppmøte skal Filmklubben, Samfunnet og BIFF ha honnør for å ha fått tak i ein sopass god og aktuell film. Eg trur det skal ein del til for at neste film er like aktuell. Sjølv vonar eg at dei held fram med Filmpanelet og sett opp fleire aktuelle filmar.

Advertisements

On Friday BBC published an interesting article by Christian Fraser on Israeli culture influence in Egypt called «Egyptians nervous of Israeli culture». Fraser’s focuses on books and literature and mentions that since the 1960s the Egyptian National Centre for Translation have translated only about ten books from Hebrew (and stopped in 2000).

Fraser also points out that it is not only the state of Egypt that hinders the spread of Israeli culture, but also the Egyptian society, which actually may castigate or even ostracize Egyptian writers traveling to Israel. An example points to Ali Salem who traveled to Israel in 1994 and wrote a book about his stay, but when he returned he was kicked out of the Writer’s Guild and his books remain unread. Salem’s reason for his trip is quoted by Fraser: «I asked myself who are these people and what are they doing? I wanted to find an answer.»

Despite Egypt and Israel’s more troubled past, it is a pity that Egyptian writers who try to find out who these people across the border, with whom they have fought and hated for so long, are met with such resentment. Though this story is about 15 years old, it is still the norm according to Fraser, as he concludes:

In these 30 years of peace between Egypt and Israel there has been collaboration on politics, defence, business and agriculture but when it comes to culture the Egyptians are still mired in the cold war.

Two Israeli books, by David Grossman and Amos Oz, will, however, be translated this year, but from English and by an European publishing  house, according to the Egyptian Ministry of Culture. The Ministry adds that each book will contain «an introduction explaining everything». Despite these all-explaining introductions some are not happy and view the translation as a step towards cultural normalization and «the destruction of a psychological barrier».

Den israelske animasjonsdokumentaren Vals med Bashir blir no satt opp på norske kinoar. Premieredatoen er fredag 20. februar og eg oppfordrar alle til å sjå den, spesielt dei med ei interesse for Midtausten og/eller god film.

Eg såg filmen på BIFF i fjor og skal sannsynlegvis sjå den når den kjem til Noreg att. DVDen kan kjøpast frå play.com frå 30. mars. Filmen har god musikk og eit godt lydspor. Mange av lydeffektene i filmen skal i tillegg vere ekte opptak frå krigen i Libanon.

Til tross for at denne filmen handlar om Libanonkrigen i 1982, og er kritisk til den israelske krigføringa der, vart den ikkje satt opp på kinoar i Libanon. Grunnen til dette er at Libanon, og mange andre arabiske land, har bannlyst alle israelske filmar. I følgje Haaretz var visstnok filmen vist i Beirut likevel, men dette var ei privat framsyning med omlag 90 personar (der 40 hadde vorte invitert.). Framsyninga fann òg stad i nærleiken av Hizbollah sitt hovudkvarter. I følgje arrangørane for framsyninga vil filmen bli spreidd og piratkopiert over heile Libanon so snart den kjem på DVD.

Her ein av trailerane til filmen:

Eg har tidlegare skrive to innlegg om denne filmen her.

Dagbladet har no sett filmen og ein kan lese kva dei syns om den her: «Dødsdansen». NRK, BA og Aftenposten har òg sett nærmare på filmen. VG og Bergens Tidende var likevel dei som var mest rause med terningen.

Kjetil Lismoen har skrive ein interessant artikkel om israelsk film og nasjonal identitet i Aftenposten: «Kultur – boikottens siste vals?»

For litt over eit år sidan fann eg ei bok av forfattaren, utanrikskorrespondenten og journalisten Albert Henrik Mohn (1918-1999). Boka heitte Arabiske Korsveier: fra Algerie til Kuweit og kom ut i 1959. Sidan eg studerer Midtausten fann eg boka svært interessant. Sjølv hadde eg aldri høyrd om Mohn, men eg fann raskt ut at han var godt kjend og hadde skrive eit utal bøker frå reisene sine rundt om i verda. Ein del av desse reisene som omhandla Midtausten fann stad i ein svært interessant og spennande periode. Eg har sjølv berre lese denne eine boka hans, men eg har i mindre grad prøvd å skaffe meg fleire. For min eigen del vil det vere interessant å lese om reisene hans i Israel/Palestina i 1949, i Egypt i 1952, i Jordan i 1957, i Algerie i 1954, i Irak i 1958 og i Israel/Palstina på nytt i 1967/68. Desse årstala vil vere kjende for dei som har ein viss kjennskap til regionen.

Medan eg leitte etter Mohn sine bøker på nett i dag fann eg ein ny og kanskje like spennande reisande, Georg Wasmuth Sejersted (1896-1982). Sejersted har eg heller ikkje høyrd om før, men han skal vere ein av pionerane innfor for norsk reiseskildring. Midausten var ein av stadane han reiste til og han gav ut fleire bøker frå regionen frå 1930-talet til ut på 1950-talet. Av bøkene eg har funne på nett har han reist mykje i ørkenen på den arabiske halvøya, mellom anna i Jordan og Saudi-Arabia.

Sidan eg ikkje har lese nokon av desse bøkene, utanom ei, er det vanskeleg å vite heilt kva type bøker det er snakk, om det er fagbøker eller reiseskildringar. Den eine eg har lese av Mohn var ei reiseskildring skriven av ein journalist der det var mykje fokus på politikk og dette er eit sannsynleg fokus i dei andre bøkene til Mohn. Kva bøkene til Sejersted er, er meir usikkert, men ut i frå titlane på bøkene hans ser det ut til å vere ei blanding. Medan nokon av dei har titlar som Orient. Fra Bagdad til Ibn Sa’uds land frå 1942, har ei bok utgjeve i 1936 tittelen Lawrence og hans arabere, eit år etter Lawrence døydde og den kan difor godt vere ei fagbok.

På nett er det lite anna informasjon å finne om bøkene forfattar og boktittel, men for min del er titlane interessant nok til å ta ein nærmare kik. Dersom ein er interessert i litt eldre norske bøker ein ikkje får tak i gjennom dei nye bokhandlane kan www.antikvariat.net vere ein god stad å leite, eventuelt kan ein ta seg ein tur på biblioteket.