Innlegg merkte med ‘Aqaba’

Oljesøl i Raudehavet

Posta: Laurdag, 26 juni, 2010 under Articles
Stikkord:, , , , ,

Det skal ha vore eit utslepp av olje i frå ein av dei egyptiske oljeriggane i Raudehavet. Utsleppet skal vere under kontroll og 90% av oljesølet skal allereie vere rydda opp i følgje egyptiske styresmakter. Utslepp hendte i området like nord for den egyptiske bade- og turistbyen Hurghada, men takka vere barrierer dreiv ikkje oljen i land på private strender, berre offentlege. Dette var noko ein tenestemann for Egyptian General Petroleum Corporation passa på å understreke. Dei offentlege strendene var i tillegg berre stengde i nokre dagar.

Turiststrender skal likevel ha vore råka og totalt skal det vere snakk om totalt 160 kilometer med kyst som er forureina av oljen. I følgje Jordan Times kjem oljesølet ikkje til å råke Akabagolfen. Direktøren for Royal Marine Conservation Society (JREDS) har framheva at utsleppet vil ha innverknad på økosystemet i Raudehavet, men at dette vil vere avgrensa.

Egyptiske styresmakter vurdera å redusere talet på oljeplattformar i Raudehavet og Suezkanalen på grunn av oljeutsleppet. Det er no heile 188 riggar i området i følgje det egyptiske oljeministeriet, eit tal som har vorte kritisert av egyptiske miljøvernarar.

Advertisements

A story from Major Sir. Hubert Young«s book The Independent Arab (published 1933). In 1918, during the days of the Arab Revolt, Major Young sets out on a reconnaissance from the confines of Aqaba towards the Hijaz Railway. On their way lay the grazing grounds of the bedouin tribe Beni Atiya. For them to travel comfortable and safe the head of the tribe, Matlaq al-Jumaan, travelled with them. He was apparently «such a tiny little man», but he told great stories:

Matlaq had one mysterious story of a place called Gareya, which apperently lay quite close to the place for which the party were making. One of his tribe, he said, had found himself one day in Al Qahireh (Cairo). An English Qonsulos came up to him in the suq and said, «Oh! brother, art thou of the brave Beni Atiya?»

He said, «I am.»

«Knowest thou Al Gareya, the ruined city in the mountains, eight hours» journey from the iron way?»

«Yea, by God, I know it.»

«Take then this paper. Burn it on a flat stone which thou wilt find outside the great gate in the rock that no man has ever seen to open. Beat thrice upon the gate and it will open before thee. Within sits a huge negro of stone, his hands upon his knees. Fear him not, but walk boldly past him and thou shalt find treasure heaped within beyond all counting. Take from it what thou wilt for thyself, and return to me here upon a day to tell me what has befallen.»

Half doubting, the herd returned to his home, but when next he passed Gareya he bethought him of the English Qonsulos, and fished out the magic paper from his saddle-back. He burnt it upon the flat stone and rapped thrice on the great stone door, which swung open to his knock, and he saw within the giant statue glaring at him from the gloom. Moved by unreasoning terror he fled to his camel, and rode away as if the devil were after him. The door clanged to behind him, and was never opened since.

I am not quite sure what the morale of the story is supposed to be, and neither Young nor Matlaq offer an explanation, but I found it interesting. You’ll find the story on page 158-159 in Young’s book.

I går kunne ein lese i Aftenposten at heile Hijazbana no skal opnast for turistar og andre:

Til Mekka på første klasse?

The Hijaz Train StationTogstasjonen i Damaskus

Dette er langt på veg på tide. Jarnbana vart aldri skikkeleg gjenbygd etter at Lawrence of Arabia og venene hans sprengde store delar den under første verdskrig. Sidan då har det i tillegg vore svært lite trafikk på denne berømte jarnbanestrekka. Til no har det berre vore to delar av bana som har vore i bruk. Strekka mellom Amman og Damaskus og strekka mellom Ma’an og kystbyen Aqaba. Amman-Damascus har vore open for passasjertrafikk, men dette tilbodet skal vere svært treigt alternativ til taxi (tog: ni timar, taxi: tre timar) i tillegg til at ein må byte tog på grensa til Syria. Ma’an-Aqaba har for det meste godstogtrafikk.

I følgje Wikipedia skal det ha vore gjort forsøk på å opne opp bana att sør for den jordansk-saudiske grensa på midten av  60-talet, men på grunn av seksdagarskrigen i 1967 vart ikkje dette noko av. Grunnen til at ein ikkje prøvde å opne opp bana før 60-talet var at grensa mellom Jordan og Saudi-Arabia i området der Hijazbana gjekk,  ikkje var avtalt og at denne var forbode å krysse. Saudi-Arabia hadde til og med lagt krav på store delar av sør-Jordan (Aqaba og Maan). Dette ordna seg i 1965 då båe partar fekk i stand ein grensebyteavtala som forma grensene slik vi kjenner dei i dag. Det var sikkert som ei følgje av denne at dei prøvde å opne den opp att.

Jordan Times hadde ein artikkel om jarnbana for nokre veker sidan: Initiative to place Hijaz Railway on tourism map. I august i år var det forresten 100-årsjubileum for jarnbana, eller nærmare sagt 100 år sidan bana og det første toget med pilegrimar nådde Medina. Dette skjedde åtte år etter byggestart.

Eg vil takke Per A. Christiansen, Midtausten-korrespondenten til Aftenposten stasjonert i Amman, for ein interessant artikkel som alltid. Men eg vil likevel ønskje han velkomen etter sidan eg skreiv om akkurat dette på bloggen min allereie i april i år på bakgrunn av ein artikkel i Jordan Times. Eg håpar verkeleg at Hijazbana blir gjenopna, og om den blir det, kjem det til å vere ei togreise eg gjerne vil ta. Sidan eg ikkje er muslim kjem eg ikkje inn i korkje Mekka eller Medina, men på vegen dit ligg Mada’in Saleh.