Arkiv for kategorien ‘travel’

Libanon er eit av dei landa eg alltid har hatt lyst å besøke. Landet er fylt med kontrastar og har ei uhyre interessant og komplisert historie, komplisert nok til å skremme bort og fascinere forskarar.*

Beirut - Byerouth

Den mest kjende røysta frå Libanon er nok for dei fleste nordmenn NRK-korrespondenten Odd Karsten Tveit. I samband med lanseringa av boka Libanon farvel – Israels første nederlag uttalte Tveit at ein vil forstå Midtausten betre dersom ein forsøker å forstå Libanon, sidan mange av mønstra Midtausten er tydlegare der. I same handevende har han oppsummert Libanon med at den som trur han forstår Libanon ikkje er skikkeleg orientert.

Det er skrive haugevis med bøker om Libanon, men av ymse kvalitet, slik at det er ein liten jungel å navigere seg i. Ingen har forstått alt, få har forstått mykje og mange har forstått lite. Sjølv høyrer eg ganske sikkert til i den siste gruppa.

Men nok om det. I byrjinga av Eid al-Adha drog eg nokre dagar til Beirut på ferie. Turen gjekk med fly på grunn av den politiske situasjonen i Syria, i tillegg til at sjansen for å få transitvisum sannsynlegvis er mindre enn før. Tidlegare har drosjene som går Amman-Damaskus-Beirut og tilbake vore eit billeg og greitt alternativ. Dei går endå, men eg vil tru med litt større vanskar.

Beirut from the air

Eg reiste saman med nokre andre frå universitetet og vi innlosjerte oss på eit lite hostel i nærleiken av Gemmayze, Al-Shahbaa Hotel, men sidan det meste var fullbooka måtte vi sove den første natta på taket under open himmel. Eit billeg, sentralt og heilt greitt hostel til ein $10-12 per natt (taket var $8). Hosteleigaren kan i tillegg hjelpe til med å arrangere forskjellige ting, m.a. leige av bil.

Beirut - Bedroom

Dei fleste dagane gjekk med på å vandre rundt i og utforske Beirut om dagen, ete mykje god mat og drikke god libanesisk vin og teste nattelivet om kvelden. Beirut er ein by ganske ulik Amman. Etter å ha budd nokre månadar mellom tørre fjell der ein må ta drosje overalt, var det svært forfriskande å kome til ein by ved havet der ein kan spasere rundt utan å vere heilt avhenging av transport. At det var mykje varmare enn Amman hjalp òg.

Beirut - Fishing

Ein stor skilnad er mellom anna kor forskjellig Beirut er i arkitekturen. Medan Amman eigentleg ser heilt likt ut same kvar ein er, sidan alt er bygd med same type stein og farge, endrar Beirut seg mykje. Ein anna skilnad mellom Beirut og andre byar er at medan dei fleste byar har ei interessant historie, so utgjer denne for det meste eldre historie som no anten er omgjort til turistattraksjonar eller informasjonsplakettar, og dersom det er nyare histore er det som regel hendingar frå andre verdskrig. I Beirut er derimot såra frå borgarkrigen framleis høgst synlege, tydlegaste i form av bygningar. Historia her er ikkje like fjern og implisitt som den no er mange stadar i Europa. Det var spesielt å gå rundt i Beirut med nybygg og utbomba bygningar om einannan. Kulehol ser ein titt og ofte. Noko liknande såg eg i Beograd då eg var i fjor.

Beirut - Holiday Inn

Dersom ein reiser lengre sør, til mellom anna Hizbollah-dominerte Dahieh, ser det fullstendig annleis ut. Ein skulle ikkje tru det var same by. Eit lite tips dersom ein forvillar seg ned i Dahieh: IKKJE ta bilete. Då er det ein stor sjanse for at ein raskt blir anholdt av Hizbollah og dei likar dårleg at ein tar bilete der nede. Kva som skjedde når nokon i reisefølgjet mitt faktisk tok eit bilete kan ein lese meir om på denne bloggen.

Dersom ein vil reise utanom Beirut er det greitt å leige seg ein bil. Det er ikkje so grusomt dyrt dersom ein er fleire, $30-50 pr dag, og det gjev deg ein svært verdifull reisefridom. Sjølv leigde vi ein bil og drog til Byblos, ein liten fredleg by nord for Beirut som minna meg kraftig om Acre i Israel. Byblos er forresten 7000 år gammal og kan vere den byen i verda der det har budd folk lengst samanhengande. Påstanden om at det er den eldste byen i verda, med eller utan samanhengande busetjing, er sjølvsagt noko omstridt, og det er fleire som hevdar det same. Reiseplanen var opphavleg noko meir omfattande, men grunna dårleg tid vart det med Byblos, som er vel verdt eit besøk.

Beirut - towards Byblos
Byblos

Noko av det som overraska meg med den vesle turen nordover, var kor lite Libanon eigentleg er. Avstandane i Midtausten er mindre enn ei skulle tru, men verkar endå mindre i Libanon. På veg til Byblos skulle vi eigentleg innom taubana Téléphérique, Libanon sin versjon av Ulriksbana, men vi køyrde forbi utkøyringa og før vi fann ein stad å snu var vi nesten allereie i Byblos. Vi tok den heller på veg tilbake, men på grunn av lang kø og det at vi drog seint frå Byblos, rakk vi ikkje solnedgangen frå toppen. Neste gong. Turen opp tar ni minutt, er spennande og byr på innsyn rett inn i stova til mange folk sidan bana går forbi mange bustadblokker. Vi fekk med oss heile kysten om natta, noko som ikkje er so verst.
Jounieh - Teleferique
Beirut and Jounieh
Harissa - Arriving

Vi rakk òg ein kort tur innom American University of Beirut (AUB) for å utforske campuset, som eg vil oppsummere som grønt og flott, og med mange mange kattar. Campusmessig hadde eg hatt lite i mot å gått der.

Beirut - AUB Campus

Etter 4-5 for korte dagar veit eg allereie at dette er eit land har lyst attende til.

For fleire bilete frå Libanon kan ein sjå flickr-sida mi her.

——
* Sannsynlegvis komplisert nok til at det var grunnen til at Libanon vart utelatt frå The Foreign Policies of Middle East States.

Advertisements

New Bench. Old Bench. Together. Forever?

New public benches in Amman. They are nice, but why throw away the old previous bench? Why not just keep it? Explicit improvement. This is close to 1st Circle.

Amman - City Planning

Amman - City Planning II

Amman - City Planning III

A story from Major Sir. Hubert Young«s book The Independent Arab (published 1933). In 1918, during the days of the Arab Revolt, Major Young sets out on a reconnaissance from the confines of Aqaba towards the Hijaz Railway. On their way lay the grazing grounds of the bedouin tribe Beni Atiya. For them to travel comfortable and safe the head of the tribe, Matlaq al-Jumaan, travelled with them. He was apparently «such a tiny little man», but he told great stories:

Matlaq had one mysterious story of a place called Gareya, which apperently lay quite close to the place for which the party were making. One of his tribe, he said, had found himself one day in Al Qahireh (Cairo). An English Qonsulos came up to him in the suq and said, «Oh! brother, art thou of the brave Beni Atiya?»

He said, «I am.»

«Knowest thou Al Gareya, the ruined city in the mountains, eight hours» journey from the iron way?»

«Yea, by God, I know it.»

«Take then this paper. Burn it on a flat stone which thou wilt find outside the great gate in the rock that no man has ever seen to open. Beat thrice upon the gate and it will open before thee. Within sits a huge negro of stone, his hands upon his knees. Fear him not, but walk boldly past him and thou shalt find treasure heaped within beyond all counting. Take from it what thou wilt for thyself, and return to me here upon a day to tell me what has befallen.»

Half doubting, the herd returned to his home, but when next he passed Gareya he bethought him of the English Qonsulos, and fished out the magic paper from his saddle-back. He burnt it upon the flat stone and rapped thrice on the great stone door, which swung open to his knock, and he saw within the giant statue glaring at him from the gloom. Moved by unreasoning terror he fled to his camel, and rode away as if the devil were after him. The door clanged to behind him, and was never opened since.

I am not quite sure what the morale of the story is supposed to be, and neither Young nor Matlaq offer an explanation, but I found it interesting. You’ll find the story on page 158-159 in Young’s book.

Pyramideoppussing

Posta: Sundag, 4 januar, 2009 under Articles, travel
Stikkord:, , , , ,

Cairo - Camels and a Pyramid

Aftenposten Reise skriv at Pyramidene skal skinne på ny ved å gjennomgå eit storstilt oppussingsprosjekt. Den første fasen av arbeidet er allereie i gong; sand- og asfaltvegar skal erstattast med ein storstilt veg av sandsteinheller og heile pyramideområdet skal murast inne. Det sistnemde for å halde bort plagsame souvenirseljarar og folk som nesten påbyr ein kamel- og hesteturar.

Sjefsarkitekten Tarek Nega vil attende til slik det var i dei dagar då Napoleon med sin hær tok turen ned til Egypt. Nyare bygningar skal mellom anna rivast og eit turistsenter med meir skal byggast diskret inn i landskapet. Nega meiner at «det er jo absurd at noen av historiens største bygningsverker får lov til å bli forurenset og tilgriset på den måten. Sfinksen har utsikt til Pizza Hut. Det er en parodi, en tragedie, rett og slett.»

Cairo - Tourist busses and a Pyramid

Eit slik oppussingsprosjekt er, etter mi eiga erfaring med pyramidane, på tide.Då eg var der for tre år sidan var området prega av kaos og rot. Rundt om i sanden låg det strødd med plastflasker , pepsiboksar og anna boss. Det såg med andre ord ikkje spesielt innbydande ut. Noko av det første eg tenkte var at dei i det minste kunne raka sanden og plukka opp alt bosset. Det at digre busslastar med turistar øydela ein del av heilskapen hjalp heller ikkje. Bussane kunne lett ha blitt parkert eit stykke utanfor området slik at dei ikkje forstyrra i like stor grad.

Cairo - Lonely Camel

Det er derimot ikkje utelukkande positive sider med ei slik oppussing. Det vil sannsynleg sjå både flott og imponerande ut, men det er ei fare for at det vil få eit litt for kunstig preg og kanskje miste litt av sin sjarm. Pyramidane er ikkje berre interessante av di dei er imponerande byggverk, men òg på grunn av at dei er eldgamle og då passar det seg ikkje heilt at dei ser spildrandes nye ut. Oppussing er bra, men det kan somme tider bli for mykje av det gode. Det at Pizza Hut og liknande blir fjerna har eg derimot svært lite i mot. Slikt høver seg ikkje heilt og er eit døme på det verste med ei kaotisk og delvis uplanlagd utvikling av turisme rundt slike historiske stadar.

Cairo - Busses

Sjølv ynskjer eg oppussarane lukke til og vonar resultatet gjer til at ein tur til pyramidane blir meir enn berre greitt nok.

One of the reasons why I wish to revisit Jordan is the Desert Castles in the eastern part of the country. In the article «Castle represents cultural time capsule of 8th century life» from Jordan Times Taylor Luck visits one of them, the UNESCO World Heritage site of Qusayr Amra, an old caravanserai, hunting lodge and spa. The «castle» lies in the middle of nowhere, something that adds much to its beauty and the historical feel of the place.

The exterior of Qusayr Amra is not the most impressive. What makes this isolated spot special is the castle’s interior. All the walls are decorated with all sorts of paintings and frescos, from a bear with a banjo to rulers of the World. The last part of Luck’s article pretty much sums up the castle’s exotic location and feel:

Although he enjoys guiding visitors through the storied halls of the Umayyad hunting lodge, Abu Hamzeh said he appreciates Qasr Amra the most at dusk, a time when the castle truly comes to life.

Because, as the tourists leave and the sun begins to set on the 1,300-year-old site, the murals’ exotic dancers, hunters and emperors remain, with Abu Hamzeh’s rababa echoing music of festivals long ago.