Arkiv for kategorien ‘Books’

[W]riting is one of the crafts which help society to live … now perfection in the crafts is relative … hence imperfection in writing is due not to lack of religion or morals but to economic and social causes.

Ibn Khaldun, 1332-1406

Midtausten er ein av dei regionane i verda der rykter og konspirasjonsteoriar florerar. Mange som hatt med regionen å gjere kjenner garantert til mange av desse. Sjølv har eg høyrd teorien om at Israel har ei maskin som kontrollera vêret i Midtausten.

Tidlegare i år (15.januar), før den arabiske våren hadde slått til for fullt, gav den amerikanske medieveteranen Lawrence Pintak ut boka The New Arab Journalist. Han har nok sitt å seie om medieutviklinga under og etter dei arabiske opprøra, men det kjem garantert i neste utgåve. I boka kjem han med ei forklaring til kvifor konspirasjonsteoriar trivast betre i Midtausten enn mange andre stadar. Forklaringa er inga overrasking. Han peikar på den manglande kredibiliteten til arabisk media. Fokuset til Pintak er i hovudsak på dei arabiske mediene før etableringa av Al-Jazeera i 1996, men gjeld nok endå i stor grad dei fleste mediene under autoritære regimer.

Han skriv at lokal arabisk media manglar kredibilitet hjå sitt eige publikum, som i tillegg er mistenksame mot vestlege kjelder, og kva kan ein stole på når ein ikkje har tillit til korkje eigne eller andre sine medier? Denne mistilliten skal ha ført til at det har utvikla seg ein «motkultur av uoffisielle nyheitskanalar» («counter-culture» of «unofficial news channels») i Midtausten der rykter og konspirasjonsteoriar rår, og at det difor rikosjetterer ikkje-stadfesta historier omkring i Midtausten kvar dag.

Ei historie Pintak trekk fram er av det morosame slaget. Det braut ut opptøyer i Khartoum, hovudstaden i Sudan, då det gjekk ord om at sudanesiske menn ville miste penisen sin dersom dei handhelste på utlendingar. Eit offer hadde, i følgje avisa Al-Quds al-Arabi, kjend at penisen hans hadde «smelta inn i kroppen hans».

Mange andre rykter var basert på eldre seigliva myter, mellom anna at britane sjølv hadde skapt Wahhabi-sekta innan sunni-islam som ein del av deira splitt-og-hersk-strategi i Midtausten i byrjinga av 1900-talet. (Det skal seiast at dei indirekte støtta wahhabistane med pengar gjennom subsidier til Ibn Saud.)

Noko av problemet med desse rykta og konspirasjonsteoriane var at dei fann vegen inn i pressa, der dei til tider tok plassen til fakta. Grunnen til dette kan vere det Pintak forklarar med måten mediene var vande med å reflekterte offisiell tankegang. Saman med mangel på formell utdanning førte dette til at vestlege oppfattingar om journalistisk nøyaktigheit og objektivitet ikkje slo god rot. Pintak skriv vidare at:

Thus even coverage of issues of no consequense to the government was frequently rife with inaccuracies, innuendo, and falsehoods – some of them bought-and-paid-for, some the result of sloppy or lazy journalism. Put simply, if a reporter was expected by the government to print articles he or she knew were not true, there was little impediment to adopting a similiar approach on other stories.

Dei mest respekterte journalistane i Midtausten vart mest kjend for deira meiningar og kommentarar framfor objektivitet. Logikken var at innsikta i meiningsytringane var samla frå maktkorridorane skribentane hadde tilgang på. Skiljet mellom fakta og meining var, og haldt fram med å vere, uklårt.

Det meste som er skildra over er frå boka til Pintak og omhandlar i stor grad utviklinga av arabiske medier og korleis ståa var fram til og med 1990-talet og før Al-Jazeera. Det var med etableringa av Al-Jazeera i 1996 at arabisk journalisme på alvor byrja endre seg. Pintak skreiv 2. februar i år om Al-Jazeera og deira rolle i den arabiske våren i ein artikkel i Foreign Policy, «The Al Jazeera Revolution». Dette var skrive før Hosni Mubarak gjekk av.

Pintak hjelp til med å forklare noko av grunnen til at konspirasjonsteoriar har fått god grobotn i Midtausten, men det er, som sagt, ikkje overraskande at det florerer rykter i ein region med udemokratiske regimer og der mediene ikkje er til å stole på. Det blir difor spennande å sjå korleis arabiske medier vil utvikle seg etter den arabiske våren. Dersom det utviklar seg demokratiske styresett som følgje av omveltningane vil det sannsynlegvis få store konsekvensar for arabiske medier. Al-Jazeera, og spesielt det siste året, har vist at det er mange og sterke røyster i den arabiske verda, noko som ikkje burde vere overraskande. I eit demokratisk arabisk land vil desse vonleg få kome til i trykte aviser og sleppe inn i eit meir offentleg ordskifte, noko dei ikkje har gjort før.

I artikkelen nemnd over skriv Pintak om demonstrasjonane på Tahrir-plassen i Egypt under ein av president Mubarak sine talar. Al-Jazeera dekka talen direkte og den vart vist på eit provisorisk lerret for folkemengda, som gav klårt uttrykt for si misnøye då Mubarak uttalte at han ikkje ville stille til gjenval, men ville sitte perioden ut. Pintak framheva denne augeblunken slik:

It was a moment that spoke volumes about the unique link between the Qatar-based channel, the uprising in Egypt, and the Tunisian revolution that was its inspiration. It also underscored the new reality facing Arab regimes: They no longer control the message.

Mange har samanlikna opprøra i Midtausten med omveltningane i aust-Europa etter at Berlinmuren fall i 1989. Sovjetunionen sitt fall følgde to år etter, og i denne overgangsperioden vart den russiske pressa ei kort stund kanskje ei av dei friaste pressene i verda, i alle fall i følgje Boris Jeltsin sin visestatsminister, som skildra den slik:

It was free from official control. It was free from censorship. It was free from the opinion of the readers. It was free from the owners. Of course it could not survive.

Det er ikkje heilt samanliknbart, og pressa i Russland i dag er ikkje akkurat kjend som den friaste i verda. Det viser berre det at det er mykje som kan skje med mediene når ein autoritær stat mister/slepp taket, noko dette er eit døme på. Det er kanskje viktigare å halde eit auge med den arabiske pressa enn nokon gong før.

Kjelder:

Pintak, L: The New Arab Journalist: Mission and Identity in a Time of Turmoil, side 37-39.

O’Clery, C: Moscow, December 25, 1991. The Last Day of the Soviet Union.

Advertisements

A story from Major Sir. Hubert Young«s book The Independent Arab (published 1933). In 1918, during the days of the Arab Revolt, Major Young sets out on a reconnaissance from the confines of Aqaba towards the Hijaz Railway. On their way lay the grazing grounds of the bedouin tribe Beni Atiya. For them to travel comfortable and safe the head of the tribe, Matlaq al-Jumaan, travelled with them. He was apparently «such a tiny little man», but he told great stories:

Matlaq had one mysterious story of a place called Gareya, which apperently lay quite close to the place for which the party were making. One of his tribe, he said, had found himself one day in Al Qahireh (Cairo). An English Qonsulos came up to him in the suq and said, «Oh! brother, art thou of the brave Beni Atiya?»

He said, «I am.»

«Knowest thou Al Gareya, the ruined city in the mountains, eight hours» journey from the iron way?»

«Yea, by God, I know it.»

«Take then this paper. Burn it on a flat stone which thou wilt find outside the great gate in the rock that no man has ever seen to open. Beat thrice upon the gate and it will open before thee. Within sits a huge negro of stone, his hands upon his knees. Fear him not, but walk boldly past him and thou shalt find treasure heaped within beyond all counting. Take from it what thou wilt for thyself, and return to me here upon a day to tell me what has befallen.»

Half doubting, the herd returned to his home, but when next he passed Gareya he bethought him of the English Qonsulos, and fished out the magic paper from his saddle-back. He burnt it upon the flat stone and rapped thrice on the great stone door, which swung open to his knock, and he saw within the giant statue glaring at him from the gloom. Moved by unreasoning terror he fled to his camel, and rode away as if the devil were after him. The door clanged to behind him, and was never opened since.

I am not quite sure what the morale of the story is supposed to be, and neither Young nor Matlaq offer an explanation, but I found it interesting. You’ll find the story on page 158-159 in Young’s book.

Since I first heard of Muammar al-Qaddafi«s Green Book I’ve wanted to read it, but it is not the easiest book to get hold of. A few days ago, however, I discovered that the entire English version of the book is available online here.

In his controversial book Qaddafi outlines his views on and version of democracy and discuss his political philosophy. Mixed with Qaddafi’s colourful personality, I think this could be an interesting read. Here is a small quote:

«A sound rule is that each nation should have a religion. For it to be otherwise is abnormal. Such an abnormality creates an unsound situation which becomes a real cause for disputes within one national group. There is no other solution but to be harmonious with the natural rule, i.e., each nation has a single religion. When the social factor is compatible with the religious factor, harmony prevails and the life of communities becomes stable, strong, and develops soundly.»

Just as Mao had his little red book, Qaddafi has his little green book. Last, but not least, is Ruhnama (The Book of the Soul), written by Saparmurat Niyazov, late president-for-life of Turkmenistan. The latter is a really weird book and is translated into several languages by companies who wanted to invest in Turkmenistan. If you want to read this wonderful book, which have its own statue, you’ll find the whole english text here.

Muammar has also written another book called Escape to Hell and Other Stories, which was published in 1998. A favourable review called it «a lump of uneven, partially digested literary cud», but added that « it’s still a valuable book.» A critical review stated that «It’s tempting to conclude that the man is hopelessly cracked-but often enough there’s method in his seeming madness».  Here is a small story from the book:

«The Blessed Herb and the Cursed Tree»:

Good news for the mentally disturbed, whether male or female. A herb has been discovered in the plains of Benghazi, and it is now sold at Hajj Hasan’s shop. In a television interview I personally conducted with him, and which was seen by more than three million people, Hajj Hasan said that the herb was a cure for the mentally disturbed. As for those who have not yet become mentally disturbed, Hajj Hasan said nothing about them…There is also anti-dizziness medicine. If you should feel light-headed or dizzy for any reason, for example if you get dizzy after shopping for a shirt for your son that costs one dinar at the state-owned store, then finding it at a private store for 20 dinars, returning to the state-owned store to find it gone, then back to the private store only to find that its price had risen to 25 dinars while you were gone only for five minutes, then Hajj Hasan can assure you that he has the right medicine for you…

Før den moderne staten Irak vart oppretta etter fyrste verdskrig var området betre kjend som Mesopotamia. Dette var òg det offisielle namnet britane brukte om området. Då britane skulle lage ei statseining av dei tidlegare osmanske provinsane Basra og Bagdad (Mosul-provinsen vart lagt til seinare), ynskte dei eit nytt namn. Den britiske høgkommisæren i Irak på denne tida, Percy Cox, ba 13. august 1921 koloniminister Winston Churchill om at ein frå då av skulle bruke namnet Iraq i staden for Mesopotamia. Churchill godtok dette etter å ha rådført seg med Hubert Young, ein tenestemann i Midtaustenavdelinga av Kolonidepartementet. Bruken av namnet Mesopotamia forsvann dimed raskt frå offisiell britisk bruk.

Dette var vel og bra, hadde det ikkje vore for ein viss Eyre Crowe, den permanente undersekretæren for utanlandssaker i det britiske utanriksdepartementet. Utanriksdepartementet meinte at ein heller burde skrive Irak med k, ikkje med q, i offisiell bruk. Dette gjekk naturlegvis ikkje kolonidepartementet og Hubert Young med på. Dimed var krangelen i full gang og i fem år, frå januar 1922 til juni 1926, krangla britisk UD og KD om ein skulle skrive Irak eller Iraq.

Før Crowe døydde i april 1925 hadde han dette å seie om spørsmålet:

When we read of the battle of Kut or the heroics of Kut, we know where we are. The Colonial Office want to insist on our writing Qut! We are familiar for generations with the Turkish dignitary called the Kaimakam. The Colonial Office protests that we must write Qaimaqam!

I call it lunacy!

Utanriksdepartementet stod fast på sitt og nekta konsekvent å bøye seg før William Tyrrell, som tok over for Crowe, gav etter i juni 1926 og ba sine underordna om å bruke q.

No kan debatten om k vs. q verke ein smule artig og tøysete, noko den sikkert var, men mykje av det som låg under argumenta var alvorleg. Debatten gjekk nemleg ut på korleis ein på ein korrekt måte skulle transliterere arabiske namn om til engelsk og gjere det brukande innanfor offisiell språkbruk. Kolonidepartementet stod for ein lettversjon av translitererte namn, slik sitatet over viser, medan utanriksdepartementet stod for ein meir inkonsekvent bruk av namn basert på kva ein til då hadde skrive og dimed var vande med. Etter fyrste verdskrig fekk Storbritannia eit behov for meir nøyaktig geografisk kunnskap om den ikkje-vestlege verda og med det eit anerkjend system for transliterasjon av utanlandske geografiske namn. Difor var PCGN, Permanent Committee on Geographical Names for British Official Use, etablert i mai 1919, og krangelen om k vs. q må difor sjåast i lys av dette.

På arabisk skrivast forresten Irak slik: العراق , og blir transliterert slik: Al-ʾIrāq

For dei som er interesserte i ei mykje lengre utgreiing om denne debatten kan sjå artikkelen eg henta historia frå, Irak or Iraq? The Problem of Geographical Nomenclature in British Official Use av Jeffery A. Rudd.

On the 10th of October 1925 Gilbert Clayton was travelling to Ibn Saud’s camp outside of the besieged city of Jeddah in present-day Saudi Arabia. The road to the camp at Bahra was not an easy ride and in his diary Clayton describes the road itself like this:

Hereafter, the road became very bad – indeed it was practically non-existent – and we ploughed laboriously through deep sand, over boulders and stones, and through low but tenacious bush.

Clayton travelled by car through what then was a war front between Ibn Saud and the Hashemite King Ali, the son of the more famous Sharif Hussein (This was the Nejd-Hejaz war of 1924-1925). Clayton’s mission was to negotiate two agreements with Ibn Saud concerning the southern frontiers of the British mandates of Transjordan and Iraq. This was, however, not his main worry during the bumpy car ride through the desert, that belonged to the loaded rifles in the front seat:

I was not sorry to get out of the car, as our escort had insisted on placing their loaded rifles beside the chauffeur, and I therefore found myself most of the time gazing into the muzzles of no less than five loaded rifles which might have been exploded by any of the numerous and hearty bumps which our car indulged in.

– From An Arabian Diary by Gilbert Clayton (edited and introduced by Robert O. Collins) [1969]