Arkiv for kategorien ‘Experiences’

I følgje Jordan Times skal arkeologar ha funne det dei trur er den første kyrkja i verda i Rihab i Mafraq, Jordan. Kyrkja skal vere frå mellom år 33 og 70 evt, og ligg under kyrkja St Georgeous, ei kyrkje frå 230 evt som er sett på som den første «ordentlege» kyrkja i verda. I følgje ein av arkeologane, Abdul Qader Hussan, skal kyrkja ha husa dei tidlege kristne, 70 disiplar som flykta frå Jerusalem grunna forfølgingar. Desse 70 disiplane flykta til nord i Jordan og praktiserte religionen sin i løynd i denne nyleg utgravne underjordiske kyrkja. Dette skal dei ha gjort til dess romarane tok til seg kristendomen. På denne tida vart St. Georgeous bygd.

Dette minnar meg om eit kloster eg vitja i Syria i fjor haust (biletet over). Klosteret ligg nært den kjende krossfararfestningen Krak des Chelvaiers, som ein kan sjå frå klosteret. Klosteret har tre små kyrkjer. Desse tre småkyrkjene ligg på forskjellige plan i klosteret. Den nyaste ligg på bakkeplan inne i klosteret, medan dei to eldre ligg under bakken. Ein innehavar av klosteret guida oss gjennom dei to eldre kyrkjene som eigentleg var låste. Det var ei underleg kjensle å å gå lengre og lengre under bakken medan alt omkring ein vart eldre og eldre. Den eldste kyrkja var òg den enklaste og mest spartanske. Kyrkjene var i stor grad restaurerte.

———————————————————————————

Dei største aktørane innan norsk presse, m.a. Aftenposten, NRK og Dagbladet, plukka opp saken ei veke seinare. Det er lagt ved fleire bilete frå kyrkjene i artikkelen til Aftenposten som er verdt å sjå gjennom. Andre og mindre aviser, som til dømes Vårt Land, fekk det med seg litt før, kanskje av meir naturlege grunnar.

Advertisements

Den britiske draumen om ei jarnbane frå Calais til Calcutta var i tankane då britane var i ferd med å dele Midtausten opp mellom seg og franskemennene etter første verdskrig. Ideen om ei jarnbane mellom Bagdad og Haifa var noko av grunnen til at Storbritannia fekk innelemma Haifa og Akko i det britiske mandatet Palestina i staden for det franske Libanon. 

Tidleg på våren 1922 reiste den britiske representanten i Transjordan, St. John Philby, og jarnbaneingeniøren Major A. L. Holt frå Amman til Bagdad for å kartleggje moglegleiken for å legge ei jarnbane gjennom det då omdiskuterte området Wadi Sirhan, som i dag ligg lengst nord i Saudi-Arabia. I rapporten sin frå reisa skriv Major Holt om ein spesiell stamme i området som stakk seg ut frå beduinane, Sulubistammen.

Det spesielle med Sulubistammen var at dei var dei einaste som haldt til i ørkenen året rundt. Dei vart ikkje raida av dei andre beduinstammane og levde i følgje Holt eit liv i tryggleik i eit konfliktfylt område. Opphavet deira var prega av mystikk. Sulubistammen hevda dei var i slekt med engelskmennene og at det er hevda dei stammar frå europeiske krossfararar. Ordet Sulib tyder nemleg «kross». 

Til tross for deira fredfulle forhold med beduinane, såg desse ned på Sulubistammen og nekta mellom anna å gifte seg inn den. Holt meinte òg at moralen deira ikkje var like streng og at dei arbeidde litt med ting som var sett ned på av beduinane. I følgje Holt såg beduinane ned på alt arbeid som ikkje involverte å drive dyreflokkane sine og halde på med sportsraid mot underlegne motstandarar.

Opphavet til Sulubistammen var som sagt prega av mystikk og dimed følgde det naturlegvis med ei opphavshistorie som vart fortald Major Holt: 

For lenge sidan då Gud delte opp ørkenverda mellom dei forskjellige sjeikane sov leiaren for Sulubistammen og fekk dimed ikkje tildelt noko. Då han vakna vart han forferda av nyhenda og drog til Gud og gret over det tapet og ba på sine kne om å få tildelt ein del av verda. Gud var ikkje interessert i dette og fortalde at sidan verda allereie var delt opp kunne ikkje Sulubi-stammen få noko del. Gud gav likevel Sulubistammen eit lite plaster på såret og som trøst ville lagnaden deira vere å vandre på jorda i fred og frie frå plager. 

Holt fortel at det er eit faktum at gjennom heile den arabiske historia er Sulubistammen den einaste stammen som er fritekne frå å bli raida og at alle dei andre ørkenfolk respekterarar denne fridomen.

 

I kor stor grad dette er sant er for meg førebels vanskeleg å vite sikkert. Major Holt vart fortald dette i 1922 og skreiv historia ned året etter. Artikkelen til Holt er å finne på Jstor under namnet «The Future of the North Arabian Desert», men ein må ha godkjend tilgang til Jstor for å lese den (til dømes gjennom universitetet). Eg tvilar derimot på at det framleis stemmer i dag med tanke på dei enorme endringane den aktuelle regionen og beduinane har gått gjennom sidan då. 

Jarnbana vart aldri bygd, til tross for Major Holt sin optimisme og mange godord. Det var til slutt vanleg motorisert transport som vann fram over jarnbaneplanane i åra som følgde.

Damascus - Hijaz Train Station

*Click here for a larger picture*

Ever since I was in Syria in September I have had a small wish to see the Hijaz railway station. I have read a lot about the railway and wanted to see its train station in Damascus even though I had been told it was not much to see. I got my chance when I went to Damascus a second time in late November.

The station lies in the end of al-Nasr Street, a straight walk from the entrance of the famous Souq al-Hamidiyya by the Citadel. After quick walk I came to the only building that could be the train station. The building looked older than the surrounding buildings and a big train was parked outside. It was not the most impressive building in the world, but interesting enough. The inside however offered a small disappointment. The building had been turned into, or contained, a small and not very impressive book shop. The book shop only offered titles in Arabic and did not have the biggest selection of books. A book cover picturing the head of George W. Bush as the dot in a question mark offered however a minor amusement. The windows of the building saved some of the the impression. They were made up of glass in many colours and gave the inside of the building a very colourful atmosphere.

I was also allowed to see the back of the station where I had a tiny hope of seeing some railroad tracks. In stead I gazed upon a huge hole, garbage and a small unimpressive bridge in the horizon. I did not ask anybody, but I guessed there were plans to add another section to the building, apparently not a very small one either if I should believe the displayed model. According to my slighty outdated Lonely Planet guide book for the Middle East will this new terminal be the terminus of a new Damascus-Beirut railway line.Model of the new station– The current old station is the small building in the front.In the back of the station– In the back of the station where the new terminal will be built.

If you want to learn more about the railway see this website.

In Michael B. Oren’s newest book, Power, Faith and Fantasy – America in the Middle East, 1776 to the Present, he quotes what Thomas Nicholson witnessed after he and 14 other American seamen had been enslaved by corsairs in the Mediterranean in February 1809. The corsairs had taken them back to Algiers where they had mistreated them badly and paraded them down the street and sold them as slaves at auction. Oren quotes Nicholsen’s description of what happened if anyone tried to escape:

After they had stripped the sufferer naked, they inserted the iron pointed stake into the lower termination of the vertebrae, and thence forced it up near his back bone, until it appeared between the shoulders, avoiding the vital parts. The stake was then raised in the air and the poor sufferer exposed to the view of other slaves, writhing in … insupportable agony.

Wilfred Thesiger’s thoughts on travelling and what he sees as the challenges of modernity in his highly recommendable book, Arabian Sands:

«I was sailing on this dhow [to Bahrain] because I wanted to have some experience of the Arab as a sailor. … But there was a deeper reason that had prompted me to make this journey. I had done it to escape a little longer from the machines which dominated our world. The experience would last longer than the few days I spent on the journey. All my life I had hated machines. I could remember how bitterly at school I had resented reading the news that someone had flown across the Atlantic or travelled through the Sahara in a car. I had realized even then that the speed and ease of mechanical transport must rob the world of all diversity.

For me, exploration was a personal venture. I did not go to the Arabian desert to collect plants nor to make a map; such things were incidental. At heart I knew that to write or even to talk of my travels was to tarnish the achievement. I went there to find peace in the hardship of desert travel an the company of desert peoples. I set myself a goal on these journeys, and, although the goal itself was unimportant, its attainment had to be worthy every effort and sacrifice. Scott had gone to the South Pole in order to stand for a few minutes on one particular and almost inaccessible spot on the earth’s surface. He and his companions died on their way back, but even as they were dying he never doubted that the journey had been worth while. Everyone knew that there was nothing to be found on the top of Everest, but even in this materialistic age few people asked, «What point is there in climbing Everest? What good will it do anyone when they get there?» They recognized that even today there are experiences that do not need to be justified in terms of material profit.

No, it is not the goal but the way there that matters, and the harder the way the more worth while is the journey. Who, after all, would dispute that it is more satisfying to climb to the top of a mountain than to go there in a funicular railway? Perhaps this was the reason why I resented modern inventions; they make the road too easy. I felt instinctively that is was better to fail on Everest without oxygen than to attain the summit with its use. If climbers used oxygen, why should they not have their supplies dropped to them from aeroplanes, or landed by a helicopter? Yet to refuse mechanical aids as unsporting reduced exploration to the level of a sport, like big-game shooting in Kenya when the hunter is allowed to drive up to within sight of the animal but must get out of the car to shoot it. I would not myself have wished to cross the Empty Quarter [in Southern Arabia] in a car. Luckily this was impossible when I did my journeys [1945-1950], for to have done the journey on a camel when I could have done it in a car would have turned the venture into a stunt.»