Arkiv for kategorien ‘Documentaries’

Bergen Filmklubb viste laurdag 5. mars 2011 filmen The Green WaveDet Akademiske Kvarter i Bergen. Filmen er ein delvis animert dokumentar om opprøret i Iran etter presidentvalet i 2009, der ein har tatt utgangspunkt i informasjon frå bloggar, bloggarar og twitter-meldingar. Filmen har namnet sitt frå grønfargen demonstrantane og opposisjonen tok i bruk for markere seg.

Det var ein del av det nyoppstarta filmpanelet som Filmklubben og Studentersamfunnet i Bergen har starta opp i samarbeid med BIFF. Diverre kom det ikkje so mange menneske som det burde til det som i desse dagar er ein ganske høgaktuell film. Parallellane til dei forskjellige opprøra i Midtausten er tydlege.

Filmen sitt innslag av animerte sekvensar, der dei gjenfortel forskjellige bloggarar sine erfaringar frå opprøret, er svært vellukka. Stilen i animasjonen verkar som er inspirert av den israelske animerte semidokumentaren Vals med Bashir. Ein kjenner att noko av den same intensiteten i forskjellige scener. Eg avslører lite ved å seie at opprøret var mislukka og vart brutalt slått ned på av det iranske regimet. Gangen i opprøret er reflektert i filmen, der stemninga går frå optimisme til pessimisme etterkvart som det blir klart for demonstrantane at regimet ikkje er interessert i ei reell liberalisering.

Denne filmen er vel verdt å få med seg, spesielt for dei som følgjer med på det som hender i Midtausten. Iran slit med mange av dei same problema som resten av regionen, og det er spennande å sjå kvar alt dette fører hen. Det feila i 2009, men eg tvilar på at det var slutten.

Trass labert oppmøte skal Filmklubben, Samfunnet og BIFF ha honnør for å ha fått tak i ein sopass god og aktuell film. Eg trur det skal ein del til for at neste film er like aktuell. Sjølv vonar eg at dei held fram med Filmpanelet og sett opp fleire aktuelle filmar.

Advertisements

Den israelske animasjonsdokumentaren Vals med Bashir blir no satt opp på norske kinoar. Premieredatoen er fredag 20. februar og eg oppfordrar alle til å sjå den, spesielt dei med ei interesse for Midtausten og/eller god film.

Eg såg filmen på BIFF i fjor og skal sannsynlegvis sjå den når den kjem til Noreg att. DVDen kan kjøpast frå play.com frå 30. mars. Filmen har god musikk og eit godt lydspor. Mange av lydeffektene i filmen skal i tillegg vere ekte opptak frå krigen i Libanon.

Til tross for at denne filmen handlar om Libanonkrigen i 1982, og er kritisk til den israelske krigføringa der, vart den ikkje satt opp på kinoar i Libanon. Grunnen til dette er at Libanon, og mange andre arabiske land, har bannlyst alle israelske filmar. I følgje Haaretz var visstnok filmen vist i Beirut likevel, men dette var ei privat framsyning med omlag 90 personar (der 40 hadde vorte invitert.). Framsyninga fann òg stad i nærleiken av Hizbollah sitt hovudkvarter. I følgje arrangørane for framsyninga vil filmen bli spreidd og piratkopiert over heile Libanon so snart den kjem på DVD.

Her ein av trailerane til filmen:

Eg har tidlegare skrive to innlegg om denne filmen her.

Dagbladet har no sett filmen og ein kan lese kva dei syns om den her: «Dødsdansen». NRK, BA og Aftenposten har òg sett nærmare på filmen. VG og Bergens Tidende var likevel dei som var mest rause med terningen.

Kjetil Lismoen har skrive ein interessant artikkel om israelsk film og nasjonal identitet i Aftenposten: «Kultur – boikottens siste vals?»

BIFF i år gjekk den israelske animasjon-dokumentariske filmen Waltz with Bashir. Den omhandlar traumane forskjellige israelske soldatar har etter Libanonkrigen med fokus på massakrane i dei palestinske flyktningeleirane Sabra og Shatila i 1982. Filmen går ut på at hovudpersonen ikkje klarar å hugse noko frå sjølve krigen og leitar opp andre soldatar som tok del for å prøve å hugse tilbake. Filmen er i tillegg ei blanding av dokumentar og teiknefilm og er på bakgrunn av det åleine verdt å sjå. Den er i tillegg ganske bra. Inntrykket ein får frå krigen i filmen kan minne om ei rekkje amerikanske filmar om Vietnam, men dette gjeld til dels berre utvalde segment og musikken brukt i desse. Waltz with Bashir (Bashir=Bashir Gemayel) er ein film det er absolutt verdt å få med seg, spesielt om ein er interessert i krigen i Libanon, og vil gje eit inntrykk ein ikkje vil gløyme med det første.

Filmen er regissert av Ari Folman og hovudpersonen representerar han sjølv. Eit langt intervju med han om filmen er å finne her. Filmen var òg ein del av filmfestivalen i Cannes si Official Selection 2008, der den i tillegg fekk ståande applaus.

Engelsk trailer:

Med tanke på krigen i Libanon hadde Dagbladet ein fin artikkel om tidlegare norske FN-soldatar på besøk i 30 år etter:

– Godt voksne mannfolk har grått siden i går

Dersom ein vil lese meir om norske soldatar i FN-teneste i Libanon vil eg tilråde Odd Karsten Tveit sine bøker Nederlag og Krig og Diplomati – Oslo-Jerusalem 1978-1996. For Libanon elles kan ein lese Robert Fisk si bok Pity the Nation: Lebanon at War.

For dei som er interesserte i første verdskrigen kan dette dokumentarkivet vere verdt å sjå på. Arkivet innheld ei rekkje historiske kjelder i samband med verdskrigen (før, under og etter), som til dømes traktatane i VersaillesLausanne og SèvresSykes-Picot-avtalenBalfour-deklarasjonen og The Economic Consequences of the War av Johan Maynard Keynes. Arkivet vart oppretta i 1995 og er ein del av ei større dokumentsamling for europeisk historie på nett, EuroDocs.

Sidan eg studerar Midtausten si historie, var det dokument om denne regionen eg var mest interessert i. Av naturlege grunnar er krigen i Europa hovudfokuset på nettsida, men det er likevel litt å hente der for dei som er meir interesserte i kva som gjekk føre seg i Midtausten på same tid. Desse er desverre litt vanskelege å finne sidan arkivet ikkje har ein eigen Midtaustendel.

I førre posten min viste eg til James Barr sin blogg der han greia ut om T.E. Lawrence sine råd for Irak etter krigen. Nokre av råda og kritikken han kom med med tanke på britisk styre i Irak, kan ein lese i dette avisinnlegget i Sunday Times frå 22. august 1920, A Report on Mesopotamia.

No End in Sight is an award-winning American documentary from 2007 on the current war in Iraq. It provides a chilling portrayal of the Iraqi war and the incompetence and ignorance of the inner circle of the Bush administration. The main focus of the film is the two months before the invasion in March 2003, and the two-three months after. It views this period as the most critical with the looting of Baghdad, the insufficient number of American soldiers, the lack of planning the war itself and the decisions that would create the insurgency. It tells the story of a leadership bent on a quick fantasy war with virtually no real plans for the aftermath.

During World War II the United States started planning the occupation of Germany two years in advance, but the Bush administration didn’t create the organisation that would manage the occupation of Iraq until 60 days before the invasion.

It shows a leadership who did not listen to and ignored its own wide range of military and political experts and appointed people with no knowledge of Iraq or the region, who did not speak any Arabic and who had almost no contact with neither Iraq nor the Iraqis themselves. Some barely visited Iraq.

In addition to the many mistakes it points out, the documentary literally highlights three «faithful policy decision» as very grave and important. All of them made by L. Paul Bremer, the «czar of Iraq», during his ten first days in work when still in Washington D.C.:

  1. Stopping the formation of an interim Iraqi government
  2. De-Ba’athification
  3. Disbanding the Iraqi Military

The documentary labels the last as the most severe:

Overnight Bremer rendered unemployed, and thereby infuriated, half a million armed men. Equivalent to firing over five million people in the United States. And so these men rather than helping to prevent an insurgency, in stead created one.

The documentary basically sums up of all the main controversies and criticism around the war. In that regard is does not really offer anything very new, and if you have followed the war you have probably heard most of it before. The interesting thing, however, is who you hear it from, and how it connects the dots. The people interviewed is a number of high-ranking officials, diplomats, experts, former soldiers and journalists; many who were deeply involved in planning both the war and the occupation itself. They are what the documentary trailer calls «the ultimate insiders».

The director of the film is Charles H. Ferguson, an originally supporter of the war with a Ph.D. in political science from MIT. This is his first film.

The documentary has recieved very good reviews since its release in January 2007. Time Magazine called it «without question» the most important film you could see in 2007. A very recent review in the Norwegian edition of Le Monde Diplomatique described it as one of those documentaries that might really influence public opinion (in the US) or even change history.

This is no Michael Moore documentary. This is a real documentary, and it is good, well-made and highly recommendable. To end with a quote from Roger Ebert’s review:

No, I am distinctly not comparing anyone to Hitler, but I cannot help being reminded of the stories of him in his Berlin bunker, moving nonexistent troops on a map, and issuing orders to dead generals.