Israel har stengt ambassaden i Mauritania

Mauritania er eitt av berre tre land i den arabiske liga som har anerkjend og oppretta diplomatiske relasjonar med staten Israel. Dei to andre er Egypt og Jordan. Den mauritanske regjeringa har  derimot no bedt Israel om å pakke sakene sine og dra. Mauritania fraus relasjonane til Israel i januar som protest mot krigen i Gaza og sendte heim den mauritanske ambassadøren i Israel. Israel fekk 48 timar på å pakke saman og har no stengt ambassaden.

Dette fann stad nokre dagar før Muammar Gadafi av Libya kjem på statsbesøk til Mauritania. Gadafi har tidlegare bedt om kutte dei diplomatiske relasjonanen til Israel. Mauritania gjekk mellom anna gjennom eit militærkupp i august i fjor.

Elles har Marokko brote relasjonane med Iran grunna noko ein tidlegare iransk innanriksminister har sagt om Bahrain, som han har hevda har vore Iran sin 14. provins og at dei hat eit sete i det iranske parlamentet.

Intet nytt fra Vestbredden

Siste nytt frå krigen i Gaza er at Hamas har erklært våpenkvile, nokre timar etter at Israel gjorde det same. Fokuset på Gaza har vore enormt sidan romjula og noko av det som har frustert media mest er at Israel ikkje slepp journalistar og liknande inn på Gaza-stripa. Det vi derimot ikkje har høyrd mykje om er Vestbreidda. Rett nok finn krigen stad i Gaza, men som ein del av dei okkuperte områda er det litt overraskande at ein har høyrd lite om og frå Vestbreidda sidan krigen starta. Det er litt merkeleg at nesten ingen reportarar eller journalistar har vitja Vestbreidda sidan det har gått tre veker og  ingen av har fått tilgong til Gaza-stripa. Det gjeld i stor grad norske media sidan det er ganske vanskeleg å få ei god nok oversikt over internasjonale media. Det var difor eg vart glad for å sjå denne artikkelen i Bergens Tidende i dag:

– Vi orker ikke en ny intifada

Når det gjeld internasjonale media har det heller ikkje vore ei særleg stor dekning av kva som skjer på Vestbreidda og korleis innbyggarane der har reagert. Det meste av nyhende frå Vestbreidda er at skilje mellom Vestbreidda og Gaza sannsynslegvis blir endå større som ei følgje av krigen. Al Jazeera har hatt eit par reportasjar og artiklar derifrå:

– West Bank despair over Gaza assault

Siv Jensen med Israel for fred

Til Dagbladet i dag uttalte Siv Jensen at ho er lei kritikken mot Israel si krigføring i Gaza og legg all skuld på Hamas. Ho meiner at det er Hamas som sit med nøkkelen til fred. Eg ganske spent på korleis Hamas skal kunne bruke denne nøkkelen sin. Trur Siv Jensen at alt blir fred, gull og grøne skogar på Gaza-stripa berre Hamas legg frå seg våpen og rakettar? I so fall er ho ganske naiv, eller kanskje på jakt etter KrF sine veljarar. Dette får ho i alle fall sjansen til å forklare når ho skal halde ein appell i samband med ein pro-israelsk demonstrasjon på torsdag 8. januar arrangert av Med Israel For Fred, Indermisjonsforbundet og Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem. Dagfinn Høybråten skal ikkje delta.

Jonas Gahr Støre har gått hardt ut mot Siv Jensen si einsidige støtte til Israel. Støre meiner at Siv Jensen med slike utspel støttar ein prosess som berre vil styrke Hamas og ekstremisme og svekke Israel på lang sikt. Støre legg til at Jensen dimed meiner at våpena må tale og at krigen åleine kan løyse denne konflikta, noko den i følgje Støre ikkje kan.

Siv Jensen er kanskje lei av at folk kritiserar at ein stat bombar sine lutfattige naboar, men eg er kraftig lei Siv Jensen og sytinga hennar. Den dama har aldri kome med noko positiv. Tidleg i desember hadde ho skrive ein artikkel i «Svar 3», eit festskrift for Israel sitt 60 årsjubileum, der Hilde Henriksen Waage kritiserte ho kraftig og påpeikte fleirfoldige faktafeil. ( – Dette kan Siv Jensen ingenting om ) Waage meinte at Jensen kanskje burde ta seg eit par studiepoeng før ho uttalte seg om ting ho ikkje kunne noko om. Det hadde Jensen å seie til kritikken:

Jeg er ikke veldig overrasket over at Hilde Henriksen Waage mener dette. Hun har veldig sjeldent nyanserte standpunkter i denne debatten. For meg får hun forske så mye hun orker, men holde seg for god til å komme med den typen kommentarer som at jeg bør ta flere studiepoeng. Hvis det hadde vært ett svar på konflikten, hadde vi ikke trengt forskere.

Ho er kanskje ikkje sjokkert, men eit svar til kritikken er dette i alle fall ikkje. Einaste er ein lang tirade om kvifor Waage, professor i historie, ikkje er til å stole på. Her svarar ho på ingen måte på nokon av dei punkta Waage påpeikte. Sjølv om ho indirekte seier at ein treng forskarar i samband med konflikta, sidan den faktisk ikkje har eitt svar, verkar det ikkje som ho likar å høyre kva dei har å seie. Når det forresten gjeld å ha «veldig sjeldent nyanserte standpunkter» er ikkje Siv Jensen den som skal rope høgast.

Robert Fisk on Gaza

Robert Fisk’s latest articles concern Gaza:

Leaders lie, civilians die, and lessons of history are ignored (29.12)

Why bombing Ashkelon is the most tragic irony (30.12)

The self delusion that plagues both sides in this bloody conflict (31.12)

The rotten state of Egypt is too powerless and corrupt to act (1.1)

What’s in a name? Quite a lot, where the military is concerned (3.1)

Keeping out the cameras and reporters simply doesn’t work (5.1)

Bring in the peacekeepers? It’s not as easy as it sounds (6.1)

Why do they hate the West so much, we will ask (7.1)

Wherever I go, I hear the same tired Middle East comparisons (10.1)

When it comes to Gaza, leave the Second World War out of it (17.1)

So, I asked the UN secretary general, isn’t it time for a war crimes tribunal? (19.1)

Posturing and laughter as victims rot (20.1)

The current war in Gaza is justified by Israel as a nation’s right to defend itself. Fisk does not deny this right to Israel, but object, as usual, to the way Israel reacts. He makes a small comparison to the conflict in Northern Ireland and makes a pretty good point:

But when the IRA were firing mortars over the border into Northern Ireland, when their guerrillas were crossing from the Republic to attack police stations and Protestants, did Britain unleash the RAF on the Irish Republic? Did the RAF bomb churches and tankers and police stations and zap 300 civilians to teach the Irish a lesson? No, it did not. Because the world would have seen it as criminal behaviour. We didn’t want to lower ourselves to the IRA’s level.

Another small comparison concerning the bombing of the UN schools:

Would war crime be too strong a description? For that is what we would call this atrocity if it had been committed by Hamas.

Another point Fisk is making, and has been making for several years, is «the simple fact is that Palestinian deaths matter far less than Israeli deaths.»

Fisk’s analysis and views are well known to anyone who has read any of his articles or books. He is not afraid to say what he really means and is a refreshing voice in troubled sea of Mid East news. In the first two articles he is simply saying that the bombing of Gaza will not solve anything and that after this current crisis «we will be facing the next crisis since the last crisis.»

Krig i Gaza

Etter førti år med okkupasjon av Vestbreidda og Gaza held Israel framleis tradisjonen om å svare på eld med meir eld i hevd. At det snarare har vorte verre på Gazastripa enn betre ser ikkje ut til å ha endra stort på taktikken. Det at amerikanske styresmakter støttar Israel til det fulle og legg all skulda på Hamas er so innlysande at eg eigentleg ikkje treng skrive den ein gong. Det same gjeld for at alt det Israel drep frå no av kjem til å vere vonde terroristar og at alle sivile dødsfall, same kor mange det er, kjem til å omtalt med eit skuldertrekk og eit «synd, men slikt skjer i krig» (i alle fall so lenge det ikkje er snakk om israelske dødsfall).

Aftenposten sin Midtaustenkorrespondent, Per A. Christiansen, har skrive ei lita analyse so langt: «Forsøk på nødløsing«. Harald Stanghelle i Aftenposten har seinare skrive ein artikkel om konflikta sitt vidare omfang, «Ekstremismens triumf» (6.1), og om media si rolle i «Kampen om virkeligheten» (8.1).

Det er ikkje mykje ein eigentleg kan seie, men eg tykkjer det passar å sitere den tidlegare amerikanske presidenten Dwight D. Eisenhower:

Every gun that is made, every warship launched, every rocket fired signifies, in the final sense, a theft from those who hunger and are not fed, those who are cold and not clothed. This world in arms is not spending money alone. It is spending the sweat of its laborers, the genius of its scientists, the hopes of its children. This is not a way of life at all in any true sense. Under the cloud of threatening war, it is humanity hanging from a cross of iron.