Egyptian Cultural Cold War

On Friday BBC published an interesting article by Christian Fraser on Israeli culture influence in Egypt called “Egyptians nervous of Israeli culture”. Fraser’s focuses on books and literature and mentions that since the 1960s the Egyptian National Centre for Translation have translated only about ten books from Hebrew (and stopped in 2000).

Fraser also points out that it is not only the state of Egypt that hinders the spread of Israeli culture, but also the Egyptian society, which actually may castigate or even ostracize Egyptian writers traveling to Israel. An example points to Ali Salem who traveled to Israel in 1994 and wrote a book about his stay, but when he returned he was kicked out of the Writer’s Guild and his books remain unread. Salem’s reason for his trip is quoted by Fraser: “I asked myself who are these people and what are they doing? I wanted to find an answer.”

Despite Egypt and Israel’s more troubled past, it is a pity that Egyptian writers who try to find out who these people across the border, with whom they have fought and hated for so long, are met with such resentment. Though this story is about 15 years old, it is still the norm according to Fraser, as he concludes:

In these 30 years of peace between Egypt and Israel there has been collaboration on politics, defence, business and agriculture but when it comes to culture the Egyptians are still mired in the cold war.

Two Israeli books, by David Grossman and Amos Oz, will, however, be translated this year, but from English and by an European publishing  house, according to the Egyptian Ministry of Culture. The Ministry adds that each book will contain “an introduction explaining everything”. Despite these all-explaining introductions some are not happy and view the translation as a step towards cultural normalization and “the destruction of a psychological barrier”.

Svensk-israelsk diplomatikrise over Aftonbladet-artikkel om organhausting

Den 17. august publiserte det svenske Aftonbladet ein artikkel der israelske soldatar blir skulda for å hauste organ frå palestinarar og dinest selje dei vidare på svartebørsen: ”Våra söner plundras på sina organ”. Artikkelforfattaren Donald Boström knytter det saman med korrupsjon- og organhandelsskandalen som nyleg vart avslørt i New Jersey, USA. Boström baserar skuldingane sine på intervju med palestinarar på Vestbreidda og Gaza-stripa i tillegg til ei sjølvopplevd hending i området i 1992. Han konkluderar på slutten av artikkelen sin slik:

Vi vet att behovet av organ i Israel är stort, att en omfattande illegal organhandel pågår, att det skett under lång tid, att det sker med myndigheternas goda minne, att högt uppsatta läkare på de stora sjukhusen deltar, liksom tjänstemän på olika nivåer. Och vi vet att palestinska unga män försvann, att de fördes tillbaka fem dygn senare under hemlighetsmakeri på natten, uppsprättade och hopsydda.

Dags att bringa klarhet i denna makabra verksamhet om vad som försiggår och vad som försiggått på de av Israel ockuperade områdena sedan intifadan startade.

Kvaliteten på og sanningsgehalten i artikkelen kan diskuterast og på meg verkar det som Boström trekk store konklusjonar utan gode nok prov. Sjølv ikkje den sjølveopplevde hendinga, slik Boström framstille den, er noko direkte prov for illegal organhandel, og koplinga med organhandelskandalen i USA (der organ skal ha blitt kjøpt i Israel og seld til USA) verkar ein smule svak. Problematikken rundt illegal organhandel er derimot interessant nok til å sjå nærmare på, og det blir spennade å sjå korleis skandalen i USA utartar seg.

[Oppdatering: Dagbladet har faktisk sett nærmare på saken. Dei fekk seint nyss i saken, men Astrid Meland i Magasinet på Nett har skrive ein bra og lenger artikkel om kor komplisert og vanskeleg organtransplantasjon er (organa blir til dømes ubrukelege om personen har vore daud i lenger enn ein halv time), og gjev i tillegg ei lita innføring i organtjuveri, illegal organhandel og konspirasjonsteoriar. Betre kvalitativt seint enn aldri med andre ord. Tilrådd lesing for interesserte.]

Reaksjonane frå Israel lot derimot ikkje vente på seg med dei klassiske skuldingane om rasisme og antisemittisme (mellom anna frå den israelske finansministeren Yuval Steinitz). Aftenposten skriv at utanriksminister Avigdor Lieberman trekk linene attende til nazisme og holocaust og kritiserar at Sverige ikkje fordømte påstandane i artikkelen med det same. Dette vart han i dag sterkt kritisert for i Haaretz av Tom Segev som avviser alle skuldingane til Lieberman:

The diplomatic scandal that Foreign Minister Avigdor Lieberman stirred over the article in the Swedish daily Aftonbladet is wrong since the government of a state that respects the freedom of the press is not responsible for what newspapers publish. That there was a demand for the Swedish government to “condemn” the article in question suggests Lieberman must still be thinking in Soviet terms.

The comparison between Sweden’s refusal to condemn the article and its alleged silence during the Holocaust will not further Israel’s foreign policy any more than the racist ideology of Yisrael Beiteinu.

Lieberman trua òg på torsdag med å sende ein skarp protest til utanriksminister Carl Bildt, men Bildt hevdar å ikkje ha motteke nokon form for protest frå Lieberman. Haartez melder i dag at statsminister Netanyahu har bedt om at svenske styresmakter førdømmer artikkelen:

“We’re not asking the Swedish government for an apology, we’re asking for their condemnation” og la til at historia var “reminiscent of medieval libels that Jews killed Christian children for their blood” (Israelsk tenestemann siterar det Netanyahu skal ha sagt).

Det har òg vore snakk om at Israel vil avlyse Bildt si planlagde statsvitjing til landet den 10. september. Bildt uttalte derimot i dag at det har aldri vore sikkert at det blir noko av denne vitjinga. På spørsmål om Bildt vil fordømme eller orsake artikkelen svara han slik:

– Nej. Det är i så fall Aftonbladet som får göra det. Jag är inte, och kommer aldrig att bli, ansvarig utgivare för Aftonbladet. [...] Det jag försöker säga är att den som har kritik mot Aftonbladet får vända sig dit, inte till den svenska regeringen. Ansvaret för vad som publiceras i Aftonbladet finns där, inte i regeringen.

Bildt nektar for at det er ei diplomatisk krise mellom Sverige og Israel. Statsminister Fredrik Reinfeldt har òg uttalt seg om saken og viser til ytringsfridomen ein har i Sverige:

– Ingen kan begära att en svensk regering ska bryta mot våra egna grundlagar. Tryckfriheten är en omistlig del av det svenska samhället.

Aftonbladet sin sjefsredaktør Jan Helin forsvarar artikkelen slik:

Aftonbladet tar inte ställning till sanningshalten i sakuppgifterna. Artikeln är en opinionsartikel som återger den palestinska familjens vittnesmål och Donald Boströms ostridiga foto av en pojkes döda kropp som blivit uppsprättad.

Avisleiaren i Jordan Times samanliknar i dag heile saken til ei viss grad med karikaturstriden: Repeated history?

- : – : – : -: – : – : – : – : – : – : -

Andre artiklar om saken:
- ”Mamma har aldrig slutat lida, aldrig slutat undra”

- ’Vi obducerar – det är rutin’

- Det var veckan då världen blev galen

- ‘Without condemnation, Swedish officials may be unwelcome’

- Palestinian news agency ‘confirms’ organ snatching story

- Sweden won’t decry ‘Aftonbladet’ article

- Artikkel førte til diplomatisk strid

- Israel denounces Sweden’s silence on IDF organ harvest article

- Swedish daily hits back at critics of IDF organ harvest story

- Israel i storoffensiv mot Sverige

Og eit velkomen etter til Dagbladet: - Israel stjeler organer fra drepte palestinere

Til slutt krever ein israelsk advokat 45 millionar kroner: Saksøker Aftonbladet etter beskyldninger om israelsk organtyveri

Frp, den norske ambassaden og Jerusalem

I følgje ein artikkel på aftenposten.no ynskjer Frp å flytte den norske ambassaden i Israel frå Tel Aviv til Jerusalem. Grunnlaget for denne påstanden er ein veljarguide sett saman av ein ny organisasjon kalla Kristenfolket, som har stilt fleire spørsmål til “samtlige ikke-sosialistiske kandidater”. Eit av desse spørsmål er:

3. Vil du støtte flytting av den norske ambassaden fra Tel Aviv til Jerusalem i kommende periode?

Av svara dei fekk frå Frp sa 94% ja til ei slik flytting (mot 83% frå Krf). Av dei som svara ja var mellom anna partileiar Siv Jensen og Frp sin utanrikspolitiske talsmann Morten Høglund, som fekk eit lite pluss i boka av meg etter å ha vitja Gazastripa tidlegare i år. Høglund uttalar til Aftenposten at ei slik flytting er Framstegspartiet si prinsipielle haldning, men at dei har respekt for at det heile er omstridd og at ein må gå varsamt fram. Høglund reservera seg samstundes og legg til at ei flytting vil skje, men ikkje før situasjonen er moden for det. Høglund svara likevel ja til å Kristenfolket sitt spørsmål om å flytte ambassaden i kommande periode, noko som vil seie innan dei neste fire åra. Slik eg ser det er det lite truleg at situasjonen vil modnast nok til eit slikt ekstremt steg på so kort tid. Høglund sitt ja var kanskje mynta på ei flytting “før eller seinare” og kanskje etter at statusen til Jerusalem er slått fast i endelege fredsforhandlingar og/eller liknande, men då å svare ja på at det skal skje i kommande periode viser berre lite innsyn og dårleg dømmekraft.

Utanriksminister Jonas Gahr Støre reagerar kraftig mot dette og karakteriserar det som “et standpunkt som vil være ekstremt i internasjonal politikk”, noko eg seie meg heilt einig i. Med eit lite unntak av International Christian Embassy, er det ingen andre ambassadar å finne i Jerusalem, det einaste ein finn elles er generalkonsulata til Hellas, Italia og USA. (Ei oversikt over utanlandske ambassadar i Israel finn ein her).

Ei slik flytting vi slik Støre seier vere “en aksept av israelsk okkupasjon” av dei palestinske områda. Dette vil òg vere ein overraskande og, slik eg ser det, ein ganske tåpeleg åleinegang av Noreg som vil føre lite positivt med seg og heller øydelegge rolla Noreg forsøker å spele som ein nokolunde nøytral part. Støre påpeikar mellom anna at ikkje ein gong George Bush den yngre valde ei slik løysing, trass i at den amerikanske kongressen i 1995 under Clinton vedtok Jerusalem Embassy Act som slo fast at “Jerusalem should be recognized as the capital of the State of Israel; and the United States Embassy in Israel should be established in Jerusalem no later than May 31, 1999“. Sjølve flyttinga er derimot utsett gjentatte gongar av den amerikanske presidenten, trass i at Israel og USA har vorte einige om ei potensiell plassering av ambassaden i Jerusalem.

Ei flytting vil i tillegg stri med FN sine gjentatte vedtak, men no er ikkje Frp den største tilhengaren av verdsorganisasjonen av norske parti. Men sjølv om Frp vinn valet i september tvilar eg på at dette er noko anna enn berre prat og veljarfrieri (det vil seie med mindre det blir ei Frp-Krf-regjering, noko som ikkje er særleg sannsynleg).

“Grenser i det grenselause” på BORA

Masteravhandlinga i historie eg har streva med dei siste åra er no tilgjengeleg på BORA, Bergen Open Research Archive:

Grenser i det grenselause – Opprettinga av Transjordan sine ørkengrenser (pdf)

Avhandlinga fokuserar for det meste på grensene som vart etablert mellom eit nyoppretta emiratet Transjordan og det raskt ekspanderande Nejd under Ibn Saud, grunnleggaren av Saudi-Arabia. Perioden eg har tatt føre meg er i hovudsak 1921-1925 der hovudtrekka til grensene kjem i stand. Strida om grensene står i byrjinga mellom Transjordan og Nejd i Wadi Sirhan, ei handelsrute mellom Syria og Arabia, mellom Transjordan og Hijaz i Akaba-området, og mellom Hijaz og Nejd. I tillegg har eg ei raskare oppsummering fram til 1965 då problema 1925-grensene hadde ført med seg får ei løysing. Grenseavtalen av 1965 vart av Richard Schofield, ein historisk geograf, kalla “the most imaginative territorial settlement yet concluded within the Arabian peninsula/Gulf region.” Denne prosessen tok derimot over 40 år og er ein av dei meir ukjende/gløymde grensekonfliktene i Midtausten.

Formingsåra 1921-1925 tar føre seg eit slags samspel mellom Transjordan (kong Abdullah), Nejd (sultan Ibn Saud og wahhabirørsla), Hijaz (kong/sharif Hussein og kong Ali) og til slutt Storbritannia og dei forskjellige britiske departementa (WO, FO, IO og CO).

————–

My Master thesis on the establishment of borders between Transjordan and the future Saudi Arabia is now available online. Just press the pdf link above. The thesis is written in Norwegian, but if you are interested there is a short (and very hastily written) summary in English inside. Most of the quotes are in English also.

Lieberman heng opp bilete av Hitler og stormufti al-Husseini på israelske ambassadar

Etter ein ide av Israel sin høgre-ekstreme utanriksminister, Avigdor Lieberman, skal no alle ambassadane til Israel henge opp eit kjend bilete frå 1941 av Hitler og stormuftien av Jerusalem, Hajj Amin al-Husseini. Dette skriv den britiske avisa The Independent. Grunnen til dette skal vere å minske kritikk om utviding av ulovlege israelske busettingar på Vestbreidda. Israelske diplomatar er derimot uroa for at bilete heller skal gjere vondt verre.

Ein israelsk diplomat har påpeika so har biletet ingenting med utvidinga av busettingane å gjere. Det verkar heller som Lieberman likar samanstille palestinarane med nazistane og dimed spele på Holocaust og heller vise til Hitler framfor å kome med saklege argument. At det er nettopp Lieberman som er mannen bak dette stuntet er ikkje spesielt overraskande med tanke på tidlegare utsegn der han støttar etnisk rensing og vil kaste ut alle israelske arabarar frå Israel. Om Lieberman vil tvinge fram møtet mellom Husseini og Hitler, kan ein svare med ein liknande og like relevant mynt og minne om møtet mellom SS og Haganah i 1937, då sjølvaste Adolf Eichmann (som vart dømt til døden og hengd i Israel i 1961) prøvde å få Hagana til å hjelpe til med deportering av jødar til Palestina. Kanskje ein kan henge opp eit bilete av det om det fins eit. Det må nesten nemnast at dei møtte ein Hagana-agent i Kairo, Feival Polkes, og berre la fram planane sine utan at det skjedde so særleg mykje meir.

Hajj Amin al-Husseini er ein ganske interessant historisk person som er verdt å lese meir om, spesielt  om det noko turbulente og ikkje alltid like vennlege forholdet mellom han og Abdullah I av Jordan.

Elles har israelske styresmakter fjerna ordet al-nakba, katastrofe, frå ein setning i skulebøkene til israelsk-arabiske born mellom åtte og ni år. Ordet er som kjend det arabarane brukar om krigen i 1948 og opprettinga av Israel. Setninga som vart endra er i følgje BBC slik:

“The Arabs call the war the Nakba – a war of catastrophe, loss and humiliation – and the Jews call it the Independence War.”

Grunnlaget for fjerninga av ordet, som har vore i bøkene sidan 2007, var i følgje israelske styresmakter det var ingen til at nokon stat skulle presentere grunnlegginga si som eit holocaust eller ein katastrofe. Hebraiske skulebøker skal i tillegg vere forskjellige frå dei arabiske og legg stor vekt på jødiske heroisme og dyssar ned historia om palestinske flyktningar.

“saving precious fragments from the ruin to which they are doomed”

According to a new UNESCO report American troops and contractors have caused “substantial damage to the archaeological site at Babylon in Iraq after the 2003 invasion”.

John Curtis, an archaeologist from the British Museum, stated that soldiers most likely broke loose pieces of stones from the ruins as souvenirs. This reminded me of Michael B. Oren’s description of American tourists in Egypt in the 1870s:

“About the only time, it seemed, that Americans dallied in the Middle East was to desecrate or pillage its monuments. On pyramids and tombs and obelisks, Americans left their mark in the form of brilliantly rendered Stars and Stripes and hieroglyphs hastily chiseled off. [...] And what they could not steal or vandalize, Americans were ravenous to buy. [...] The disrespect that Americans displayed for the classical past of the Middle East was only exceeded by their contempt for its contemporary society” (p. 230)

An illustration in his book Power, Faith and Fantasy – American in the Middle East 1776 to the Present shows American female tourists chipping souvenirs from a column in an ancient Egyptian temple, where they are “saving precious fragments from the ruin to which they are doomed”.

There is of course a big difference between soldiers in Iraq and the tourists mentioned, both in time and in reasons for being there. The damage in Babylon is also not caused by tourism, but by war and carelessness. In Babylon the Americans had an army base in 2003-2004 were (from BBC News):

“[...] troops and contractors dug long trenches through the ancient ruins, bulldozed hilltops and drove heavy vehicles over the fragile paving of pathways which were once held sacred.”

Dragon carvings on the famous Ishtar Gate have also been heavily damaged. It might be important to mention that parts of this gate is spread across museums all over the world and that the Americans are not the only ones taking bits and pieces back home from abroad. A reproduction of the gate serving as an entrance to an unfinished museum, built in Iraq during Saddam Hussein has also been damaged by the war.

Ishtar Gate reproduction, Berlin (Flickr/CC/youngrobv (Rob & Ale)

Ishtar Gate replica in Babylon 2004 (Wikipedia Commons)

The US also stated that the damages and looting in Babylon when under their control would have been worse if they had not been there at all. A bit hard to believe when Donald Rumsfeld, Defense Secretary at the time, stated on the looting in Iraq after the invasion that “stuff happens” and that the looting was a “part of the price” for the liberation of Iraq. With such a mindset from the very top it is hard not to see “the disrespect that Americans displayed for the classical past”.

These damages are a violation of the the 1954 Hague Convention for the Protection of Cultural Property in the Event of Armed Conflict and the notion of military necessity, but this convention is usually ignored during war and conflicts the world over. Some of the damages to Babylon can be seen here.

The UNESCO Report (pdf): FINAL REPORT on Damage Assessment in Babylon by International Coordination Committee for the Saveguarding of the Cultural Heritage of Iraq

An earlier report from December 2004: Report on Meeting at Babylon 11th – 13th December 2004 (includes a few maps of the area)

Conclusions from the latter:

About one dozen trenches, the largest 170m long, and about one dozen cuttings, have been made both into previously undisturbed archaeological deposits and into tips or mounds from earlier excavations. In these trenches were found pottery (including a complete vase), bones and fragments of brick with cuneiform inscriptions.

About 300,000 sq. metres of the site have been covered with gravel, sometimes compacted and chemically treated, to be used as a helipad and to create spaces for vehicle parks, accommodation, storage, etc. All the gravel has been brought in from elsewhere, and will in due course work its way into the archaeological deposits, irrevocably contaminating them.

Around the site are thousands of sandbags and HESCO barriers that were originally filled with earth scooped up from the Babylon archaeological site (the presence of sherds and bones in the bags is a testimony to the archaeological nature of the deposits used) and from 3rd November 2003 onwards filled with sand and earth brought in from outside Babylon, sometimes no doubt from archaeological sites, thus exacerbating the problem even further.

In many parts of the site are wheel marks deriving from the movement of heavy vehicles, and damage is also likely to have been caused by the extensive helicopter traffic at the site.

There is evidence of environmental pollution (fuel seepage) in the area of the Fuel Farm. This is likely to have a deleterious effect on the archaeological deposits beneath.

There is damage to 9 of the moulded brick figures of dragons in the Ishtar Gate, in one case serious damage to the body of the figure.

The brick pavement in the south part of the 6th century BC Processional Way has been broken by driving a heavy vehicle along it.

Parts of the roof of the (reconstructed) Ninmah Temple have collapsed.

Saudi Smooth Criminal Dance

Michael Jackson’s Smooth Criminal the Saudi way:

Byllepest i Libya

Det er i følgje BBC rapportert om utbrot av byllepest i Tubruq i Libya (der mange slag stod under andre verdskrig), nær den egyptiske grensa. Ein person skal vere død med to andre skal ha fått behandling og dinest sendt heim. 10 andre personar hadde ikkje byllepest slik ein tidlegare hadde frykta. Verdas helseorganisasjon (WHO) har sendt ein ekspert til Libya for å sjå nærmare på utbrotet.

Byllepest er enklare å handtere i dag enn då den tok namnet Svartedauden midt på 1300-talet. Dersom ein diagnostisera pesten tidleg, kan den bli behandla med antibiotika. Byllepest er visstnok framleis vanleg i sør for Sahara og har òg vore rapportert i nokre asiatiske land i tillegg til USA. Utbrotet i Libya er det første på 25 år dersom det blir stadfesta.

Radioselskapet og Abdullah II

Radioselskapet på P2 hadde i går ein liten reportasje om kongen av Jordan, Abdullah II. Dei presenterarar han i byrjinga slik:

Kongen som gjev slott til fattige born, gjev blod til palestinarane i Gaza, er gift med ein av dei finaste kvinnene i verda og er kalla den nye Elvis fordi han kler seg ut for å kunne snakke fritt med folket sitt.

Abdullah II har rykte på seg for å snike seg rundt i landet forkledd som ein vanleg mann for å sjå korleis den vanlege jordanar bli behandla. Sist gong skal han ha vore på legevakta forkledd med lausbart og lausskjegg. Han skal òg ha vitja likningskontoret med parykk, men John Hultgren, journalist i Aftenposten og utanrikskorrespondent i Jordan i tre år, tvilar derimot litt på denne myten.

Ein kort, men artig liten reportasje om Jordan og Adullah II.

Reportasjen finn her du på NRK Nettradio.

Jehan Sadat and Queen Noor on Stewart and Colbert

On Tuesday Jehan Sadat, the widow of Anwar Sadat, visited the Daily Show, while Queen Noor of Jordan, widow of King Hussein, visited the Colbert Report:

Jehan Sadat talks about her new book on the Daily Show

Queen Noor talks of the Global Zero initiative on the Colbert Report