“The Age of the Warrior”

Two weeks ago I came over a new book by Robert Fisk, Britain’s well-known Middle East correspondent, called The Age of the Warrior - Selected Writings. The book is a selection of articles written by Fisk for the British newspaper The Independent. Most of the articles, with some exceptions, are written between 2005 and 2007. The articles are arranged according to theme rather than chronological.

Since most of the articles are written within such a short period of time makes it, combined with the length of the book (500 pages), slightly repetitive. Fisk repeats himself quite often, and even if it’s naturally due to the nature of his self-reflecting articles, it gets a bit boring when you read all of them at once. That Fisk does not like Tony Blair (frequently referred to as Lord Blair of Kut al-Amara), George W. Bush or the Internet gets a bit tiring to read about on every other page.

Despite some of the negative aspects of the book there are positive ones. Since I’ve only read a handful of Fisk’s articles before (two or three of them printed in this book), it is interesting to read more about Fisk’s different reflections on different things, everything from handwriting, Internet and modernity to journalism, death and destruction.

It is enjoyable to read Fisk’s articles, and they sometimes provide you with some interesting facts. For example that 20,000 Brazilian troops fought against the Axis Powers in the Italian campaign during the Second World War (454 of them died) and that many of the Titanic dead came for a Lebanese village called Kfar Mishki. Despite these fun facts the book, for obvious reasons, brings little or nothing new to the table. Most of what Fisk covers in these articles will be well-known for most people interested in the Middle East, both the stories and their different aspects.

This makes The Age of the Warrior an interesting read, but unfortunatly not a must-read. I have the feeling that Fisk’s articles are best served, and read, fresh. Most of Robert Fisk’s articles for The Independent can be found here.

One of the most interesting articles is the one from where Fisk got the title for his book, “The US military and its Cult of Cruelty.” In this article, called “Age of the Warrior” in the book, he talks about the change from ’soldier’ to ‘warrior’ in the US Army based on a letter he recieved. The terms seem similar, but there are apparently some crucial differences according to Fisk. Read the article and notice the difference between the offical US Army’s “Soldier’s Creed” (drawn up after the Vietnam war) and it’s 2003 replacement, the socalled “Warrior Ethos”:

Soldier’s Creed:

“I am an American soldier. I am a member of the United States Army - a protector of the greatest nation on earth. Because I am proud of the uniform I wear, I will always act in ways creditable to the military service and the nation that it is sworn to guard … No matter what situation I am in, I will never do anything for pleasure, profit or personal safety, which will disgrace my uniform, my unit or my country. I will use every means I have, even beyond the line of duty, to restrain my Army comrades from actions, disgraceful to themselves and the uniform. I am proud of my country and it’s flag. I will try to make the people of this nation proud of the service I represent for I am an American soldier.”

Warrior Ethos:

“I am an American soldier.
I am a warrior and a member of a team. I serve the people of the Unites States and live the Army values.
I will always place the mission first.
I will never accept defeat.
I will never quit.
I will never leave a fallen comrade.
I am disciplined, physically and mentally tough, trained and proficient in my warrior tasks and drills. I always maintain my arms, my equipment and myself.
I am an expert and I am a professional. I stand ready to deploy, engage and destroy the enemies of the United States of America in close combat. I am a guardian of freedom and the American way of life.
I am an American soldier.”

Første kyrkja i verda?

I følgje Jordan Times skal arkeologar ha funne det dei trur er den første kyrkja i verda i Rihab i Mafraq, Jordan. Kyrkja skal vere frå mellom år 33 og 70 evt, og ligg under kyrkja St. Gregorius, ei kyrkje frå 230 evt som er sett på som den første “ordentlege” kyrkja i verda. I følgje ein av arkeologane, Abdul Qader Hussan, skal kyrkja ha husa dei tidlege kristne, 70 disiplar som flykta frå Jerusalem grunna forfølgingar. Desse 70 disiplane flykta til nord i Jordan og praktiserte religionen sin i løynd i denne nyleg utgravne underjordiske kyrkja. Dette skal dei ha gjort til dess romarane tok til seg kristendomen. På denne tida vart St. Gregorius bygd.

Dette minnar meg om eit kloster eg vitja i Syria i fjor haust (biletet over). Klosteret ligg nært den kjende krossfararfestningen Krak des Chelvaiers, som ein kan sjå frå klosteret. Klosteret har tre små kyrkjer. Desse tre småkyrkjene ligg på forskjellige plan i klosteret. Den nyaste ligg på bakkeplan inne i klosteret, medan dei to eldre ligg under bakken. Ein innehavar av klosteret guida oss gjennom dei to eldre kyrkjene som eigentleg var låste. Det var ei underleg kjensle å å gå lengre og lengre under bakken medan alt omkring ein vart eldre og eldre. Den eldste kyrkja var òg den enklaste og mest spartanske. Kyrkjene var i stor grad restaurerte.

———————————————————————————

Dei største aktørane innan norsk presse, m.a. Aftenposten, NRK og Dagbladet, plukka opp saken ei veke seinare. Det er lagt ved fleire bilete frå kyrkjene i artikkelen til Aftenposten som er verdt å sjå gjennom. Andre og mindre aviser, som til dømes Vårt Land, fekk det med seg litt før, kanskje av meir naturlege grunnar.

Norske reiseskildringar frå Midtausten

For litt over eit år sidan fann eg ei bok av forfattaren, utanrikskorrespondenten og journalisten Albert Henrik Mohn (1918-1999). Boka heitte Arabiske Korsveier: fra Algerie til Kuweit og kom ut i 1959. Sidan eg studerer Midtausten fann eg boka svært interessant. Sjølv hadde eg aldri høyrd om Mohn, men eg fann raskt ut at han var godt kjend og hadde skrive eit utal bøker frå reisene sine rundt om i verda. Ein del av desse reisene som omhandla Midtausten fann stad i ein svært interessant og spennande periode. Eg har sjølv berre lese denne eine boka hans, men eg har i mindre grad prøvd å skaffe meg fleire. For min eigen del vil det vere interessant å lese om reisene hans i Israel/Palestina i 1949, i Egypt i 1952, i Jordan i 1957, i Algerie i 1954, i Irak i 1958 og i Israel/Palstina på nytt i 1967/68. Desse årstala vil vere kjende for dei som har ein viss kjennskap til regionen.

Medan eg leitte etter Mohn sine bøker på nett i dag fann eg ein ny og kanskje like spennande reisande, Georg Wasmuth Sejersted (1896-1982). Sejersted har eg heller ikkje høyrd om før, men han skal vere ein av pionerane innfor for norsk reiseskildring. Midausten var ein av stadane han reiste til og han gav ut fleire bøker frå regionen frå 1930-talet til ut på 1950-talet. Av bøkene eg har funne på nett har han reist mykje i ørkenen på den arabiske halvøya, mellom anna i Jordan og Saudi-Arabia.

Sidan eg ikkje har lese nokon av desse bøkene, utanom ei, er det vanskeleg å vite heilt kva type bøker det er snakk, om det er fagbøker eller reiseskildringar. Den eine eg har lese av Mohn var ei reiseskildring skriven av ein journalist der det var mykje fokus på politikk og dette er eit sannsynleg fokus i dei andre bøkene til Mohn. Kva bøkene til Sejersted er, er meir usikkert, men ut i frå titlane på bøkene hans ser det ut til å vere ei blanding. Medan nokon av dei har titlar som Orient. Fra Bagdad til Ibn Sa’uds land frå 1942, har ei bok utgjeve i 1936 tittelen Lawrence og hans arabere, eit år etter Lawrence døydde og den kan difor godt vere ei fagbok.

På nett er det lite anna informasjon å finne om bøkene forfattar og boktittel, men for min del er titlane interessant nok til å ta ein nærmare kik. Dersom ein er interessert i litt eldre norske bøker ein ikkje får tak i gjennom dei nye bokhandlane kan www.antikvariat.net vere ein god stad å leite, eventuelt kan ein ta seg ein tur på biblioteket.

Gamle jarnbanedraumar får nytt liv

Jordan Times skriv 17. april at Jordan, Syria og Saudi-Arabia har vorte samde om å gjennomføre ei sams studie for å sjå om det er mogleg å  ta i bruk Hijaz-jarnbana att. I følgje avisa skal studia utførast i løpet av dei neste vekene. Avtalen kom som ei følgje av eit møte onsdag mellom dei tre statane sine transportministrar der temaet var jarnbanesamband. Jordan sin transportminister Alaa Batayneh fortel at jarnabana er gamal og utdatert og at den difor må reparerast for å nå opp til internasjonale jarnebanestandardar.

Hijaz-jarnbana vart bygd av Det osmanske riket i 1908 og gjekk frå Damaskus til Medina. Jarnbana vart i stor grad øydelagd under den første verdskrigen av dei allierte. T. E. Lawrence (av Arabia) saman med sine arabiske allierte sprengde fleire tunnelar, bruer og tog for å isolere dei osmanske styrkane som var stasjonert i Medina. Etter krigen vart berre delar av jarnbana gjenoppbygd og då i hovudsak for godstransport.

I følgje Batayneh er bana framleis i bruk mellom Amman og Damaskus og transporterar passasjerar og gods mellom desse. Dette skal vere ein langsam og ukomfortabel tur der ein i tillegg må bytte tog ved den syrisk-jordanske grensa. Taxi mellom Damaskurs og Amman er førebels enklare, meir komfortabelt og mykje raskare.

Batayneh la i tillegg til at Irak sannsynlegvis vil ta opp ideen om eit jarnbanesamband med Jordan og Syria. Eit slikt jarnbanesamband er foreslått før og var med på å forme grensene i det moderne Midtausten. Ei jarnbane mellom Bagdad og Haifa var ein del av Storbritannia sin store draum om ei jarnbane frå Calais til Calcutta på byrjinga av 1900-talet. Jarnbana vart aldri bygd, men ideen om den var ein av grunnane til at Jordan har ei grense mot Irak og at Haifa og Akko ligg i Nord-Israel i staden for Libanon. Meir om den kan du lese i “Jarnbaner og engelske beduinstammar” og “The Hijaz Train Station“.

Personleg vonar eg at denne historiske jarnbana skal få eit nytt liv, men som mange andre foreslåtte prosjekt i Midtausten bør det takast med i klype salt. Det store prosjektet med å byggje ein kanal frå Raudehavet til Daudehavet er framleis stranda i startgropa. Jordan og Syria er heller ikkje særleg rike statar, men med Saudi-Arabia med på laget skal ein ikkje ta noko for gitt. Om jarnbana blir reparert har eg lyst til å ta turen, i alle fall so langt sør som Akaba.

A Growing Power in Arabia

In the early 1920’s the power balance in Arabia changed. Sultan Abdul Aziz ibn Saud of Nejd was expanding his realm in all directions and defeated longstanding enemies. Ibn Saud was supported to a certain degree by Great Britain, but one of his main rivals, Hussein b. Ali, Sharif of Mecca and King of the Hejaz, was also supported by the British. A former British Agent once said that “ours is a Hussein policy” and there was no doubt that Britain focused most of their energy on Hussein. Britain’s ideas on Arabia, however, slowly changed as Ibn Saud grew more and more powerful and as Britain found Hussein more as a burden than a valuable ally. The same Agent, Col. Vickery, spoke of this growing power in November 1922:

I see also in Arabia, a growing power, a power not of our forging, a power which will eventually overrun the very homes of these we have so openly and so prodigally supported … The custodianship of the holy places lies now with the Sharif of Arabia [sic], but I feel that peace will not descend on Islam till the cities of the Prophet are once again under the aegis of a Mohamadan nation which unites both spiritual and temporal power.

Three years later the Hejaz fell to Ibn Saud’s fanatic fighting force, the Ikhwan, and thereby ending Hashemite rule over the holy cities of Islam. Hussein fled to Aqaba and was then “invited” by the British to Cyprus.

(The quote is from Randall Baker’s book King Husain and the Kingdom of Hejaz.)

Ukritisk omgrepsbruk

I ein mediakommentar i Morgenbladet 11. april skriv Tine Ustad Figenschou om “Krigen om ordene”. Kommentaren hennar omhandlar israelske journalistar sin omgrepsbruk når dei skildrar konflikta med palestinarane. Ho viser mellom anna til korleis Israel, palestinarane og dei okkuperte områda blir skildra forskjellig i israelske media. I skildringa av israelsk presse viser ho at det alltid er palestinarane som er den aggressive parten medan Israel alltid er den som svarar på denne aggressiviteten. Palestinarane kidnappar medan Israel arresterar. I det heile er det ei presse der omgrepsbruken til det israelske forsvaret er repetert heilt til den er “internalisert og føles naturlig og objektiv.” Dette viser at dersom ein løgn blir fortald mange gongar og lenge nok blir det ei slags sanning. På same måte blir det trygt å bruke generaliserande omgrep om saker der ein ikkje veit nok om saka til å klassifisere alle drepne som terroristar eller eit område som ein krigssone.

Det Figenschou meiner er det viktigaste er at denne omgrepsbruken blir gjengjeve i norsk media og ho stiller eit spørsmål med tanke på dette: “Kanskje vi glemmer begrepenes ladning når konflikten er så langvarig og vi bor så langt borte?”

Reportarar utan grenser sin årlege rapport om pressefridom finn du her, om Israel og om Midtausten og Nord-Afrika.

Noko av det same problemet vart tatt opp av Stephen Colbert under humorinnslaget hans på Det kvite hus sin pressemiddag i 2006. Det at fram til då hadde journalistar i USA i stor grad berre skrive ned det som vart rapportert av og frå Det kvite hus utan å tenke mykje meir over det. På den måte fekk då Det kvite hus gjennom sin eigen omgrepsbruk. Omgrepsbruken gjekk med andre ord rett inn i pressa utan vidare spørsmål, som mellom anna “illegal enemy combatant”.

I siste 60 Minutes på TV2 hadde dei ei sak om ein av desse “ulovleg stridande”, Murat Kurnaz, som vart arrestert i Pakistan av politiet der og overlevert til amerikanarane i 2002. Det viste seg raskt at han var uskuldig, men satt likevel i fangenskap i Afghanistan og på Guantanamo i fem år.

60 Minutes-reportasjen finn du her.

Ei bok som omhandlar nettopp bruken av forskjellige omgrep om det som ofte kan kallast like situasjonar er Steven Poole si Unspeak. Der Colbert berre nemner problemet satirisk går Poole grundigare gjennom dette. Han går gjennom bruken av ord og omgrep som terror, ekstremisme, fridom, misbruk og liknande. Han går grundig gjennom mange av orda og forklarar utviklinga til kvart omgrep, det at definisjonen til mange ord har endra seg opp gjennom åra. Eit viktig poeng han tar opp er korleis nokre definisjonar for nokre ord og omgrep har utvida seg og skifta fokus. Eit anna poeng er korleis forskjellige omgrep er brukt av statar for å få positive konnotasjonar, som til dømes det militær-medisinske uttrykket “surgical strike”:

It is possible to consider surgery in terms of physical intervention with saws, scalpels, and needles, a form of violence that serves a greater good: hurting some parts of the body so as to restore the whole to health. If surgery is a war against disease or dysfunction, it is the ideal example of just war. … To turn the metaphor around and use images and terms from medicine in describing actual war could in this way have the effect of justifying the military action in question. (s. 107)

For min del foukserar boka litt for stor grad på Bush-administrasjonen og omgrepsbruken i deira “War on Terror”, men han tar opp ein del viktige sprøsmål og går relativt grundig gjennom terminologien som blir brukt. No har det seg òg slik at boka er skriven på engelsk og er dimed ikkje alltid like relevant i forhold til norske media sin omgrepsbruk. Det er likevel vel eit poeng at det Figenschou skriv om at omgrepa i israelsk presse blir gjengjeve i norsk gjeld i same grad for omgrepa frå amerikansk presse.

Jarnbaner og engelske beduinstammar

Den britiske draumen om ei jarnbane frå Calais til Calcutta var i tankane då britane var i ferd med å dele Midtausten opp mellom seg og franskemennene etter første verdskrig. Ideen om ei jarnbane mellom Bagdad og Haifa var noko av grunnen til at Storbritannia fekk innelemma Haifa og Akko i det britiske mandatet Palestina i staden for det franske Libanon. 

Tidleg på våren 1922 reiste den britiske representanten i Transjordan, St. John Philby, og jarnbaneingeniøren Major A. L. Holt frå Amman til Bagdad for å kartleggje moglegleiken for å legge ei jarnbane gjennom det då omdiskuterte området Wadi Sirhan, som i dag ligg lengst nord i Saudi-Arabia. I rapporten sin frå reisa skriv Major Holt om ein spesiell stamme i området som stakk seg ut frå beduinane, Sulubistammen.

Det spesielle med Sulubistammen var at dei var dei einaste som haldt til i ørkenen året rundt. Dei vart ikkje raida av dei andre beduinstammane og levde i følgje Holt eit liv i tryggleik i eit konfliktfylt område. Opphavet deira var prega av mystikk. Sulubistammen hevda dei var i slekt med engelskmennene og at det er hevda dei stammar frå europeiske krossfararar. Ordet Sulib tyder nemleg “kross”. 

Til tross for deira fredfulle forhold med beduinane, såg desse ned på Sulubistammen og nekta mellom anna å gifte seg inn den. Holt meinte òg at moralen deira ikkje var like streng og at dei arbeidde litt med ting som var sett ned på av beduinane. I følgje Holt såg beduinane ned på alt arbeid som ikkje involverte å drive dyreflokkane sine og halde på med sportsraid mot underlegne motstandarar.

Opphavet til Sulubistammen var som sagt prega av mystikk og dimed følgde det naturlegvis med ei opphavshistorie som vart fortald Major Holt: 

For lenge sidan då Gud delte opp ørkenverda mellom dei forskjellige sjeikane sov leiaren for Sulubistammen og fekk dimed ikkje tildelt noko. Då han vakna vart han forferda av nyhenda og drog til Gud og gret over det tapet og ba på sine kne om å få tildelt ein del av verda. Gud var ikkje interessert i dette og fortalde at sidan verda allereie var delt opp kunne ikkje Sulubi-stammen få noko del. Gud gav likevel Sulubistammen eit lite plaster på såret og som trøst ville lagnaden deira vere å vandre på jorda i fred og frie frå plager. 

Holt fortel at det er eit faktum at gjennom heile den arabiske historia er Sulubistammen den einaste stammen som er fritekne frå å bli raida og at alle dei andre ørkenfolk respekterarar denne fridomen.

 

I kor stor grad dette er sant er for meg førebels vanskeleg å vite sikkert. Major Holt vart fortald dette i 1922 og skreiv historia ned året etter. Artikkelen til Holt er å finne på Jstor under namnet “The Future of the North Arabian Desert”, men ein må ha godkjend tilgang til Jstor for å lese den (til dømes gjennom universitetet). Eg tvilar derimot på at det framleis stemmer i dag med tanke på dei enorme endringane den aktuelle regionen og beduinane har gått gjennom sidan då. 

Jarnbana vart aldri bygd, til tross for Major Holt sin optimisme og mange godord. Det var til slutt vanleg motorisert transport som vann fram over jarnbaneplanane i åra som følgde.

Dokumentarkiv på nett - Første verdskrig

For dei som er interesserte i første verdskrigen kan dette dokumentarkivet vere verdt å sjå på. Arkivet innheld ei rekkje historiske kjelder i samband med verdskrigen (før, under og etter), som til dømes traktatane i Versailles, Lausanne og Sèvres, Sykes-Picot-avtalen, Balfour-deklarasjonen og The Economic Consequences of the War av Johan Maynard Keynes. Arkivet vart oppretta i 1995 og er ein del av ei større dokumentsamling for europeisk historie på nett, EuroDocs.

Sidan eg studerar Midtausten si historie, var det dokument om denne regionen eg var mest interessert i. Av naturlege grunnar er krigen i Europa hovudfokuset på nettsida, men det er likevel litt å hente der for dei som er meir interesserte i kva som gjekk føre seg i Midtausten på same tid. Desse er desverre litt vanskelege å finne sidan arkivet ikkje har ein eigen Midtaustendel.

I førre posten min viste eg til James Barr sin blogg der han greia ut om T.E. Lawrence sine råd for Irak etter krigen. Nokre av råda og kritikken han kom med med tanke på britisk styre i Irak, kan ein lese i dette avisinnlegget i Sunday Times frå 22. august 1920, A Report on Mesopotamia.

James Barr on Lawrence of Arabia’s advices for Iraq

On his blog James Barr, the author of Setting the Desert on Fire, compares TE Lawrence’s advices for future Iraq from the early 1920’s with the present situation in the article “Iraq Today - Lawrence of Arabia’s Advice from Yesterday“. An interesting article about Britain’s role in what Winston Churchill according to James Barr called an “ungrateful volcano”.

Interesting HRW-reports

Here are two interesting reports from Human Rights Watch:

- Shutting Out the Critics - Restrictive Laws Used to Repress Civil Society in Jordan

- Flooding South Lebanon - Israel’s Use of Cluster Munitions in Lebanon in July and August 2006

Here is also a small overview of the situation of human rights in Libya: Rights at Risk